Digterens vise

Fra Norske Dikt
Hopp til navigeringHopp til søk

(Af "Kærlighedens komedie".)

av Henrik Ibsen

Solglad dag i hegnet have
skaptes deg til lyst og lek;
tenk ei på, at høstens gave
titt nok vårens løfter svek.
Ebleblomsten, hvit og vakker,
breder over deg sitt tjeld, --
la den så langs alle bakker
drysses værslått neste kveld.

Hva vil du om frukten spørre
midt i treets blomstertid?
Hvorfor sukke, hvorfor sørge,
sløvet under slep og slit?
Hvorfor la fugleskremmen
klapre dag og natt på stang?
Glade broder, fuglestemmen
eier dog en bedre klang!

Hvorfor vil du spurven jage
fra din rike blomstergren?
La den før som sanglønn tage
din forhåpning en for en.
Tro meg, du ved byttet vinner,
tusker sang mot sildig frukt;
husk moralen "tiden rinder";
snart din frilufts-lund er lukt.

Jeg vil leve, jeg vil synge,
til den dør, den siste hekk; --
fei da trøstig alt i dynge,
kast så hele stasen vekk!
Grinden opp; la får og kviger
gramse grådig, hver som best;
jeg brakk blomsten; litt det sier,
hvem der tar den døde rest.



ifra diktsamlingen Digte av Henrik Ibsen


Ris, ros og synspunkter
Norske Dikt welcomes all comments. If you do not want to be anonymous, register or log in. It is free.