Følgesvennen

Det var engang en bondegutt som drømte han skulle få en kongsdatter langt borti landene, og hun var så rød og hvit som melk og blod, og så rik at det aldri kunne bli ende på rikdommen hennes. Da han våknet, syntes han hun sto lys levende for ham enda, og han tykte hun var så fin og vakker at han kunne ikke være til om han ikke fikk henne. Så solgte han det han eide, og reiste ut i verden for å lete henne opp.

Han gikk langt og lenger enn langt, og om vinteren kom han til et land der alle allfarveiene lå ende bent ut og ikke gjorde noen bøyning. Da han hadde vandret rett fram et fjerding-års tid, kom han til en by, og utenfor kirkedøren der lå det en stor isklump som det sto et lik inni, og den spyttet hele kirkealmuen på da de gikk forbi den.

Gutten undres på dette, og da presten kom ut av kirken, spurte han ham hva det skulle være til.

"Det er en grov illgjerningsmann," sa presten, "han er rettet for sin ugudelighets skyld, og oppsatt der til spott og spe."

"Hva er det han har gjort da?" spurte gutten.

"Her i livet var han vintapper," sa presten, "og han blandet vinen med vann."

Det syntes gutten ikke var så farlig gjerning, og når han hadde bøtt for det med livet, kunne de gjerne la ham komme i kristen jord og ha fred etter døden.

Nei, sa presten, det bar ikke til; ikke på noe sett og vis heller; for det skulle folk til å bryte ham ut av isen, det skulle penger til å kjøpe kristenjord av kirken for, graveren skulle ha betaling for graven, kirkeeieren skulle ha for klokkene, klokkeren for sangen, og presten for jordpåkastelsen.

"Tror du det er noen som vil betale alt det for en rettet synder?" spurte han.

Ja, sa gutten; når han bare fikk ham i jorden, skulle han nok betale gravølet, av det vesle han hadde.

Så brøt de vintapperen ut av isklumpen og la ham i kristen jord, de ringte og sang over ham, og presten kastet jord på, og de drakk gravøl så de både gråt og lo om hverandre.

Men da gutten hadde kostet gravølet hadde han ikke mange skillingene i lommen.

Han ga seg på veien igjen; men han var ikke kommet langt, før det kom en mann etter ham, som spurte om han ikke syntes det var ødslig å gå så alene.

Nei, det syntes gutten ikke, for han hadde alltids noe å tenke på, sa han.

Men han kunne kanskje trenge til en tjener likevel, spurte mannen.

"Nei," sa gutten, "jeg er vant til å være min egen tjener; og om jeg aldri så gjerne ville, så har jeg ikke råd til å ha noen, for jeg har ikke penger til kost og lønn."

"Tjener trenger du, det vet jeg bedre enn du," sa mannen, "og du trenger en tjener du kan lite på i liv og død. Vil du ikke ha meg til tjener, kan du ta meg til følgesvenn; jeg lover deg at du skal ha gagn av meg, og det skal ikke koste deg en skilling; jeg skal frakte meg selv, og kost og klær skal det ikke ha noen nød med."

Ja, på den måten ville han gjerne ha ham til følgesvenn.

Siden reiste de sammen, og mannen gikk for det meste føre og viste veien.

Da de hadde reist langt bort igjennom landene, over åser og heier, kom de til et tverrberg. Der banket følgesvennen på og ba at de skulle lukke opp. Det lukket seg opp for dem også, og da de kom langt inn i berget, kom trollkjerringa fram med en stol og bød dem: "Vær så god og sitt ned, de kan være trette," sa hun.

"Sitt sjøl!" sa følgesvennen.

Så måtte hun sette seg ned, og da hun hadde satt seg, ble hun sittende der, for stolen var slik at den ikke slapp det som kom nær den. Imens gikk de omkring i berget, og følgesvennen så seg rundt til han fikk se et sverd som hang over døren. Det ville han endelig ha, og fikk han det, lovte han trollkjerringa at han skulle slippe henne av stolen.

"Nei," skrek hun, "be meg om alt annet! Alt annet kan du få, men ikke det, for det er mitt tresøstersverd!" - De var tre søstre som eide det sammen.

"Ja, så kan du sitte der til verdens ende," sa mannen.

Men da hun hørte det, sa hun han skulle få det, når han bare ville løse henne.

Så tok han sverdet og gikk med det, og lot henne sitte der likevel.

Da de hadde gått langt bort over nakne fjell og vide heier, kom de til et tverrberg igjen. Der banket følgesvennen på, og bød at de skulle lukke opp. Det gikk som forrige gang, det lukket seg opp for dem, og da de kom langt inn i berget, kom det fram en trollkjerring med en stol og ba dem sitte ned; de kunne være trette sa hun.

"Sitt sjøl," sa følgesvennen, og så gikk det henne som søster hennes, hun torde ikke annet, og da hun kom på stolen, ble hun sittende der hun satt. Imens gikk gutten og følgesvennen omkring i berget, og han lukket opp alle skap og skuffer, til han fant det han lette etter; det var et gullnøste. Det ville han endelig ha, og han lovte trollkjerringa at ville hun gi ham det, så skulle han slippe henne av stolen. Hun sa han kunne få alt hun eide, men det ville hun ikke miste, for det var hennes tresøster-nøste. Men da hun hørte det at hun skulle bli sittende der til dommedag om han ikke fikk det, så sa hun at han fikk ta det likevel, når han bare ville løse henne. Følgesvennen tok det han, men han lot henne bli sittende der hun satt.

Så gikk de i mange dager over heier og gjennom skoger, til de kom til et tverrberg igjen. Der gikk det like ens som med de to andre: Følgesvennen banket på; det lukket seg opp, og inne i berget kom det en trollkjerring med en stol og bød dem sitte. Men følgesvennen sa: "Sitt sjøl," og så satt hun der. De hadde ikke gått gjennom mange rommene før han fikk se en gammel hatt, som hang på en knagg bak døren. Den ville følgesvennen ha, men kjerringa ville ikke være av med den, for det var tresøster-hatten hennes, og ga hun bort den, så ble hun rent ulykkelig. Men da hun hørte hun skulle bli sittende til verdens ende hvis han ikke fikk den, sa hun han kunne ta den, når hun bare slapp løs. Da følgesvennen vel hadde fått hatten, ba han henne bli sittende der hun satt, likesom søstrene hennes.

Langt om lenge kom de til et sund. Der tok følgesvennen gullnøstet og kastet det så hardt mot berget på den andre siden av elven, at det kom tilbake igjen, og da han hadde kastet det noen ganger, ble det bro. Den gikk de over sundet på, og da de var kommet på den andre siden, ba mannen gutten at han skulle nøste tråden opp igjen det forteste han kunne; "for får vi den ikke fort opp, så kommer de tre trollkjerringene og river oss i stykker," sa han. Gutten nøstet det forteste han vant, og da det ikke var igjen mer enn den siste tråden, kom trollkjerringene fykende; de satte ned til vannet så skodden sto foran dem, og grep etter enden; men de var ikke god for å få fatt på den, og så druknet de i sundet.

Da de hadde gått i noen dager til, sa følgesvennen: "Nå kommer vi snart til slottet der hun er, kongsdatteren som du har drømt om, og når vi kommer dit, får du gå inn og si til kongen det du har drømt, og hva det er du reiser etter." Da de kom fram, gjorde han det, og han ble nokså vel mottatt; han fikk et rom til seg selv og ett til tjeneren sin, som de skulle være på, og da det led til den tid de skulle ha mat, ble han buden til middag ved kongens bord.

Da han fikk se kongsdatteren, kjente han henne igjen med én gang, og så det var henne han hadde drømt om han skulle få. Han sa henne ærendet sitt, og hun svarte at hun likte ham godt, og hun ville gjerne ta ham, sa hun, men først måtte han utstå tre prøver. Da de hadde ett, ga hun ham en gullsaks, og så sa hun: "Den første prøven er at du skal gjemme denne saksen, og gi meg den i morgen middag; det er ikke noen vanskelig prøve, det jeg kan tro," sa hun og dro på geipen; "men kan du ikke, så mister du livet, det er loven, og så blir du rettet og lagt på steile og hodet satt på stake, slik som de frierne du ser hodeskålene av utenfor vinduene;" det hang mannehoder rundt omkring kongsgården, som det sitter kråker på gardstaurene om høsten.

Det var vel noen kunst det, tenkte gutten. Men kongsdatteren var så lystig og vill, og flokset slik med ham at han glemte både saksen og seg selv; og mens de styret og baset, lurte hun fra ham saksen så han ikke merket det.

Da han kom opp på kammerset om kvelden og fortalte hvordan det hadde gått og det hun hadde sagt om saksen hun ga ham å gjemme, sa følgesvennen: "Du har vel saksen hun ga deg?" Han kjente etter i lommene sine, men der var ingen saks, og gutten ble mer enn ille ved da han skjønte den var borte.

"Ja, ja, gi deg til tåls, jeg får friste å skaffe deg den igjen," sa følgesvennen, og gikk ned i stallen; der sto det en stor, diger stallbukk som hørte kongsdatteren til, og den var slik at den kunne fly mange ganger fortere gjennom luften enn den gikk på marken. Så tok han tresøstersverdet og slo den mellom hornene med, og sa: "når rider kongsdatteren til sin kjæreste i natt?" Bukken brekte og sa det torde han ikke si, men da han fikk en trykk til, så sa han at kongsdatteren skulle komme klokken elleve. Følgesvennen satte tresøsterhatten på seg, og så var han usynlig, og ventet til hun kom. Hun tok og smurte bukken med en salve, som hun hadde i et horn, og så sa hun: "Til værs, til værs, over mønsås og kirkespir, over land, over vann, over berg, over dal, til min kjæreste, som venter meg i fjellet i natt!" I det samme bukken satte avsted, slengte følgesvennen seg opp bakpå, og det gikk som en vind gjennom været; de var ikke lenge om veien. Rett som det var, kom de til et tverrberg; der banket hun på, og så bar det inn igjennom fjellet med dem, til trollet som var kjæresten hennes.

"Nå har det kommet en ny frier som vil ha meg, venn min," sa kongsdatteren. "Han er ung og vakker; men jeg vil ikke ha noen annen enn deg," sa hun og gjorde seg lekker for berg-trollet. "Så satte jeg ham på prøve, og der er saksen han skulle gjemme og passe på, pass den nå du!" sa hun. Så lo de så inderlig godt begge to, som de alt hadde fått gutten på steile og hjul.

"Ja jeg skal gjemme den, og jeg skal passe den, og jeg skal sove i brudens arm, når korpen hakker i guttens tarm," sa trollet, og la saksen i et jernskrin med tre låser for; men i det samme han slapp saksen i skrinet, tok følgesvennen den. Det var ingen av dem som kunne se ham, for han hadde på seg tresøsterhatten, og så låste trollet igjen skrinet for ingenting, og nøklene gjemte han i hullet i den jekselen han hadde trollverk i; der skulle gutten ha vondt for å finne den, mente han.

Da det led over midnatt, reiste hun hjem igjen. Følgesvennen satte seg bakpå bukken med henne, og de var ikke lenge om hjemveien.

Om middagen ble gutten bedt ned til kongens bord; men da hadde kongsdatteren slike leie fakter, og så kjøn og så keik var hun, at hun nesten ikke ville se til den siden gutten satt.

Da de hadde spist, la hun fjeset riktig i helligdagsfolder, gjorde seg smørblid og sa: "Du har vel kanskje den saksen jeg ba deg gjemme i går?"

"Ja, jeg har så, her er den," sa gutten, tok den opp, og drev den i bordet så det hoppet høyt. Kongsdatteren kunne ikke blitt mere ille ved om han hadde slått saksen i synet på henne. Men hun gjorde seg lekker og blid likevel og sa:

"Siden du har passet så vel på saksen, så kan det ikke være vanskelig for deg å gjemme gullnøstet mitt, og passe på det, så du gir meg det igjen i morgen middag; men har du det ikke, så skal du miste livet og rettes, det er loven," sa hun.

Det var ikke noen farlig sak, mente gutten, og tok og puttet gullnøstet i lommene. Men hun tok på å spøke og flokse med ham igjen, så han glemte både seg selv og gullnøstet, og mens de styrte og baset som aller best, stjal hun det fra ham, og lot ham gå.

Da han kom opp på kammerset og fortalte hva de hadde sagt og gjort, så spurte følgesvennen: "Du har vel gullnøstet hun ga deg?"

"Ja, det har jeg," sa gutten og grep i lommen, der han hadde lagt det; men nei, han hadde ikke noe gullnøste, og nå ble han så rent ille ved igjen at han ikke visste hva han skulle gjøre av seg.

"Ja, ja, slå deg nå til tåls," sa følgesvennen, "jeg får friste til å få fatt på det," sa han, tok sverdet og hatten, og strøk til en smed og fikk lagt tolv våger jern på sverdet sitt.

Da han kom i stallen, ga han bukken et slag mellom hornene med det så den tumlet, og så spurte han: "Når rider kongsdatteren til sin kjæreste i natt?"

"Klokka tolv," brekte bukken.

Følgesvennen satte tresøsterhatten på seg igjen, og ventet til hun kom fykende med smurningshornet og smurte bukken. Så sa hun som første gangen: "Til værs, til værs, over mønsås og kirkespir, over land, over vann, over berg, over dal, til min kjæreste som venter meg i fjellet i natt!" I det samme de satte avsted, slengte følgesvennen seg bakpå bukken, og det gikk som en vind bort igjennom været. Rett som det var kom de til trollberget, og da hun hadde slått tre slag, fór de inn gjennom det til trollet som var kjæresten hennes.

"Hvordan har du gjemt gullsaksen jeg ga deg i går, venn min?" sa kongsdatteren. "Frieren hadde den og ga meg den igjen," sa hun.

Det var rent uråd, sa trollet, for han hadde låst den ned i et skrin med tre låser og gjemt nøkkelen i hullet på jekselen sin. Men da de låste opp og så etter, hadde ikke trollet noen saks i skrinet. Så fortalte kongsdatteren at hun hadde gitt frieren gullnøstet sitt.

"Her er det," sa hun, "for jeg tok det fra ham igjen så han ikke merket det; men hva skal vi nå finne på siden han kan slike kunster?"

Ja, trollet visste ikke riktig; men da de hadde tenkt seg litt om, fant de på at de skulle gjøre opp en stor varme og brenne gullnøstet, så var de sikre på at han ikke kunne få fatt på det. I det samme hun kastet nøstet på varmen, sto følgesvennen ferdig og grep det, og ingen av dem så det, for han hadde tresøsterhatten på seg.

Da kongsdatteren hadde vært hos trollet en stund, og det led utpå morgensiden, reiste hun hjem igjen; følgesvennen satte seg bakpå bukken med henne, og det gikk både fort og vel.

Da gutten var bedt til middags, ga følgesvennen ham nøstet. Kongsdatteren var enda mere kjøn og kaut enn siste gangen, og da de hadde spist, snerpet hun i hop munnen og sa: "Det var vel ikke så inderlig vel at jeg kunne få igjen gullnøstet mitt, som jeg ga deg å gjemme i går."

"Jo," sa gutten, "det skal du få; her er det," sa han, og slo det i bordet, så bordet hoppet og kongen skvatt høyt i været.

Kongsdatteren ble så blek som et lik. Men hun gjorde seg snart blid igjen, og sa at det var godt gjort; nå hadde hun bare én liten prøve til. "Dersom du nå er så flink at du kan skaffe meg det jeg tenker på til i morgen middag, så skal du både få ta meg og ha meg," sa hun.

Gutten ble som han var avdømt med livet; for han syntes det var ikke råd å vite hva hun tenkte på, og enda mer uråd å skaffe det, og da han kom opp på kammerset sitt, var det nesten ikke mulig å stagge ham heller. Følgesvennen bare sa at han skulle være rolig; han skulle nok få greie på saken, slik som han hadde gjort begge de andre gangene; og gutten slo seg endelig til ro og la seg til å sove.

Imens fór følgesvennen til smeden og fikk lagt på sverdet sitt fire og tyve våger jern, og da det var gjort, gikk han til stallen og drev til bukken mellom hornene så den tumlet veggimellom.

"Når skal kongsdatteren til sin kjæreste i natt?" sa han.

"Klokka ett," brekte bukken.

Da det led mot tiden, sto følgesvennen i stallen med tresøsterhatten på, og da hun hadde smurt bukken og sagt som hun brukte si, at de skulle fare til værs, til kjæresten hennes som ventet henne i berget, bar det av gårde gjennom vær og vind igjen, og følgesvennen satt bakpå. Men han var ikke letthendt denne gangen, for rett som det var, ga han kongsdatteren en trykk her og en der, så han mest helseslo henne. Da de kom til bergveggen, banket hun på porten så det åpnet seg, og de fór inn gjennom fjellet til kjæresten hennes.

Da hun kom fram, jamret hun seg og bar seg ille, og sa hun visste ikke om at været kunne være så hardt: men hun syntes det var noen med, som slo både henne og bukken, og hun var visst både gul og blå over hele sin kropp, så ille hadde hun faret på veien. Og så fortalte hun at frieren hadde skaffet gullnøstet også; hvordan det gikk til, kunne hverken hun eller trollet skjønne.

"Men vet du hva jeg nå har funnet ut?" sa hun.

Nei, det kunne ikke trollet vite.

"Jo," svarte hun, "jeg har sagt han skal skaffe meg det som jeg tenkte på til i morgen, og det var hodet ditt. Tror du han kan skaffe det, venn min?" sa kongsdatteren og kjælte for trollet.

"Det trur jeg inte," sa trollet, og det svor han på, og så lo han og skogret verre enn en gast, og både trollet og kongsdatteren tenkte at gutten før skulle komme til å kle steile og hjul, og at ravnen skulle hakke øynene ut på ham, før han kunne skaffe hodet til trollet.

Da det led på morgensiden, skulle hun hjem igjen; men hun var redd, sa hun, for hun syntes det var noen etter henne, og hun torde ikke reise hjem alene; trollet måtte følge henne på hjemveien. Ja, han skulle følge henne, og han fikk fram bukken sin, for han hadde maken til kongsdatterens, og smurte den og salvet den vel mellom hornene også. Da trollet hadde satt seg på, hengte følgesvennen seg bakpå med ham, og så bar det avsted bort igjennom luften til kongsgården. Men på veien slo følgesvennen trollet og bukken og ga dem trykk på trykk og slag i slag med sverdet sitt, så de dalte mer og mer, og til sist var de nesten på vei til å synke i havet som de fór over. Da trollet skjønte han var så galt ute, fulgte han kongsdatteren like hjem til kongsgården, og sto igjen utenfor, for å se hun kom godt og vel hjem. Men i det samme hun lukket døren etter seg, hugg følgesvennen hodet av trollet, og strøk opp på kammerset til gutten. "Her er det som kongsdatteren tenkte på," sa han.

Ja, det var både godt og vel, kan en vite, og da gutten ble bedt ned til bords, og de hadde ett, var kongsdatteren så blid som en lerke.

"Du har kanskje det jeg tenkte på?" sa hun.

"Jammen har jeg så," sa gutten, han rev det fram under kjoleflaket sitt, og slo det i bordet så hele stellet reiste over ende. Kongsdatteren ble som hun hadde ligget i jorden; men hun kunne ikke nekte for at det var det hun hadde tenkt på, og nå måtte han få henne, som hun hadde lovt. Så ble det drukket bryllup, og det ble stor glede over hele kongeriket.

Men følgesvennen tok gutten til sides og sa til ham at han nok kunne lukke øynene og late som han sov brudenatten, men hvis han hadde livet kjært, og ville lyde ham, så måtte han ikke la det komme en blund på dem, før han hadde skilt henne ved trollhammen hun hadde på, og den skulle han piske av henne med riset av ni nye bjerkelimer, og så slite av henne i tre kar med melk; først skulle han skrubbe henne i et kar med fjorgammel myse, så skulle han gni henne i surmelk, og så skulle han skylle henne av i et søtmelksfat; limene lå under sengen, og karene hadde han satt i kroken; det var ferdig alt sammen. Ja, gutten lovte han skulle lyde ham og gjøre som han sa.

Da de var kommet i brudesengen om kvelden, lot gutten som om han la seg til å sove. Kongsdatteren reiste seg opp på albuen og så på ham om han sov, og kilte ham under nesen. Gutten sov like godt. Så lugget hun ham i håret og i skjegget. Men han sov som en stokk, trodde hun. Så dro hun fram en stor slakterkniv under hodeputen og ville hakke hodet av ham. Men gutten fór opp, slo kniven av hånden på henne og grep henne i håret. Så pisket han henne med risene, og slet dem opp på henne til det ikke var en pinne igjen. Da det var gjort, kastet han henne i mysekaret, og da fikk han se hva hun var for et dyr; hun var svart som en ravn over hele kroppen, men da han hadde skrubbet henne i myse, og skurt henne med surmelk, og skyllet henne opp i søtmelk, var trollhammen gått av henne, og hun var så blid og vakker at hun aldri hadde vært så vakker før.

Den andre dagen sa følgesvennen at de måtte reise. Ja, gutten var reiseferdig, og kongsdatteren også, for hjemmegiftet hadde for lenge siden vært i stand. Om natten førte følgesvennen alt det gullet og sølvet og alle de kostbarhetene som var igjen etter trollet i fjellet, til kongsgården, og da de skulle reise om morgenen, var det så fullt overalt i hele gården at de mest ikke kunne komme fram; det hjemmegiftet var mere verdt enn kongens land og rike, og de visste ikke hvordan de skulle få fraktet det med seg. Men følgesvennen visste råd for uråd. Det var igjen seks slike bukker etter trollet som kunne fly i luften. Dem lesset de på så mye gull og sølv at de måtte gå etter marken og ikke orket å lette seg og fly med det, og det som bukkene ikke var god for å bære, måtte bli igjen i kongsgården. Så reiste de langt og lenger enn langt, men til sist ble bukkene så trette og så utkjørte at de ikke orket gå lenger. Gutten og kongsdatteren visste ingen råd, men da følgesvennen så at de ikke kunne komme avsted, så tok han hele hjemmegiftet på nakken, la bukkene ovenpå, og bar det så langt fram, at det ikke var igjen mer enn som en god halv mil dit gutten hadde hjemmet sitt. Så sa følgesvennen: "Nå må jeg skilles fra deg; jeg kan ikke bli med deg lenger. " Men gutten ville ikke skilles fra ham, han ville ikke miste ham hverken for lite eller mye. Ja, så ble han med en halv mil til, men lenger kunne han ikke følge, og da gutten ba og nødde ham at han skulle følge med hjem og bli hos ham, eller i det minste være med og ture hjemkommerøl hos far sin, sa følgesvennen nei, det kunne han ikke.

Så spurte gutten hva han skulle ha for det han hadde vært med og hjulpet ham.

Skulle det være noe, måtte det være halvten av det han avlet i fem år, sa følgesvennen.

Ja, det skulle han få.

Da han var borte, la gutten igjen all rikdommen sin, og reiste tomreips hjem. Så turte de hjemkommerøl så det både hørtes og spurtes over sju kongeriker, og da de var ferdig med det, fikk de vinterdrift hele vinteren igjennom både med bukkene og de tolv hestene som far hans hadde, før de fikk kjørt hjem alt gullet og sølvet.

Om fem år kom følgesvennen igjen og skulle ha sin del. Da hadde mannen byttet alt i to like deler.

"Men det er én ting som du ikke har byttet," sa følgesvennen.

"Hva er det?" sa mannen; "jeg trodde jeg hadde byttet alt."

"Du har avlet et barn," sa følgesvennen; "det får du også bytte i to deler."

Ja, det var så det. Han tok sverdet; men med det samme han løftet det og skulle kløve barnet, grep følgesvennen bak i sverdodden, så han ikke kunne hugge.

"Ble du ikke glad nå, du ikke fikk lov til å hugge?" sa han.

"Jo, så glad har jeg aldri vært," sa mannen.

"Ja, så glad var jeg da du løste meg ut av isklumpen," sa han. "Behold alt det du har; jeg trenger ikke noe, for jeg er en svevende ånd," sa han.

Han var vintapperen som sto i isklumpen utenfor kirkedøren, som alle spyttet på; og han hadde vært hans følgesvenn og hjulpet ham, til takk for han ga det han hadde for å skaffe ham fred og få ham i kristen jord. Han hadde fått lov til å følge ham et år, og det var omme da de skiltes siste gangen. Så hadde han fått lov til å se ham igjen. Men nå måtte de skilles for alle tider, for nå ringte det etter ham med himmerikes klokker.