Han far sjøl i stua

Det var en gang en mann som bodde borte i en skog. Han hadde så mange sauer og geiter, men aldri kunne han ha dem i fred for gråbeinen. "Jeg skal vel lure den gråtassen," sa han til sist, og ga seg til å grave en ulvestue. Da han hadde gravet dypt nok, satte han en stolpe midt nede i ulvestua, og på den stolpen slo han en skive, og på den skiven satte han en liten hund, og over graven la han kvister og bar og annet rusk, og ovenpå der strødde han sne, så tassen ikke skulle se det var en grav under.

Da det led utpå natten, ble den vesle hunden lei av å stå der. "Vov, vov, vov!" sa han, og gjødde mot månen. Så kom en rev lakkendes og lakkendes, og tenkte han riktig skulle gjøre marken, og så gjorde han et hopp - lukt ned i ulvestua. Da det led litt lenger utpå natten, så ble den vesle hunden så lei og så sulten, og så tok han på å gjø og gneldre: "Vov, vov, vov!" sa han. Rett som det var, kom en gråbein tassendes og tassendes. Han tenkte nok han skulle hente seg en fet stek, og så gjorde han et hopp -lukt ned i ulvestua.

Da det led ut i grålysningen om morgenen, kom nordensnoen, og det ble så kaldt at den vesle hunden sto og frøs og skalv, og så var han så trett og sulten. "Vov, vov, vov, vov!" sa han og gjødde i ett vekk. Så kom en bjørn labbendes og labbendes bortover og husket på seg, og tenkte han skulle nok få seg en godbit på morgenkvisten. Så husket han i vei ut på kvistene -lukt ned i ulvestua.

Da det led litt lenger utpå morgenen, kom det gåendes en gammel fantekjerring, som slang gardimellom med en pose på ryggen. Da hun fikk øye på den vesle hunden som sto der og gjødde, måtte hun bort og se om det hadde kommet dyr i ulvestua om natten. Ja, hun la seg på kne og kikket nedi.

"Er du kommet i fella nå, Mikkel?" sa hun til reven, for ham så hun først. "Til pass til deg, din hønsetjuv! - Du og, gråtass?" sa hun til gråbeinen; "har du revet geit og sau, så blir du nå pint og peisa dau. -Eia meg da, bamse! Sitter du i stua du og, din merraflåer? Ja deg skal vi rispe, og deg skal vi flå, og skallen din skal vi på buveggen slå!" skrek kjerringa ivrig og hyttet til bjørnen. Men i det samme falt posen fram over hodet på henne, og kjerringa røk - lukt ned i ulvestua.

Så satt de der og glodde på hverandre alle fire, hver i sin krok: reven i det ene hjørnet, gråbeinen i det andre, bjørnen i det tredje, og kjerringa i det fjerde.

Men da det ble riktig lyst, begynte Mikkel å riste på seg, og så vimset han omkring, for han tenkte vel han skulle prøve å komme ut. Men så sa kjerringa: "Kan du ikke sitte rolig du da, di sviverove, og ikke gå slik og svinse og svanse? Se på han far sjøl i stua, han sitter så stø som en prest," - for nå tenkte hun at hun skulle prøve å gjøre seg godvenner med bjørnen.

Men så kom mannen som eide ulvestua. Først dro han opp kjerringa, og så slo han ihjel alle dyrene, og han sparte hverken han far sjøl i stua eller tassen eller Mikkel Sviverove. Den natten syntes han at han hadde gjort et godt kast.