Haven

Fra Norske Dikt
Hopp til navigeringHopp til søk

  Imorges var trærne blitt våte,
  og mulden bar duft av regn.
  Og mulden - det var som en gåte -
  bar duft av min barndoms egn.
  Min sjel fikk et pust fra den have
  hvor jeg var en prins som gutt.
  Der kunde jeg klatre og trave
  fra daggry til dagens slutt!

  Langs elven gikk bronsestakittet.
  Der stod jeg når sol gikk ned
  og drømte og lengtet og tittet
  og hatet min haves fred.
  På elven fløt slanke snekker
  som skulle en tur på fjord.
  Men barnet har lengsler som rekker
  utover den vide fjord.

  Og høit i den store kastanjen
  - i høide med byens spir -
  der kunde jeg speide til Spanien
  og lenger, ja til Algir!
  Men nu - kan jeg fly over byen
  med motor og larm og gny,
  og ikke engang fra skyen
  ser jeg så langt påny.

  Så gikk jeg til haven imorges.
  Jeg tenkte: Nu står dens trær
  med bristende knopper og våres
  i dette velsignede vær.
  Nu kjenner jeg verden så vide,
  men intet i den er mitt -
  så nu er det kanskje på tide
  å søke tilbake til sitt.

  Men intet av det var tilbake
  som kunne ha bragt mig trøst,
  ei plenen jeg pleiet å rake
  for løv i hver gyllen høst,
  og ikke de hengende piler
  og huset som stod for fall.
  Der stod en garasje for biler
  hvor hestene hadde sin stall.

  Og bronsestakittet var revet.
  Der løp nu et plankeverk
  hvor engang min drøm har levet
  og lengtet seg skjønn og sterk.
  Og duften fra elven var ille,
  det luktet av røk og fabrikk.
  Fra gaten som engang lå stille
  hvinte det vilt i en trikk.

  Jeg skjenker mitt hjerte en gave
  i duften av muld og regn -
  en drøm om min barndoms have
  med plener og hekk og hegn
  og blomster som vugger og neier
  med kalker av dugget gull...
  For alt jeg i verden eier
  er duften av regnvåt muld.




Skriv noe positivt og fornuftig
Alle fornuftige kommentarer er varmt velkommne her på Norske Dikt. Dersom De ikke er hypp på å skrive anonymt kan De registrere Dem og/eller logge inn. Det er ekstra gratis.