Hjemve
Er det virkelig jeg som bor her
mellom store, sørgmodige trær
under høisomrens døsige vær ?
Å, forlot jeg mitt elskede land
mine gater med brosten og sand
for å bo her i storskogens rand ?
Da er skylden for det ikke min.
For en sjog er min sjel stum og blind.
Men min slekt hadde skogenes sinn.
---
Og da solstråler suste i fryd
som en hærskare gull-lagte spyd
inn i husenes ruter mot syd,
ja da sommeren stormet min by,
og det glimtet i tårnspiss mot sky
som et tegn på den seirendes ry,
og jeg fredløs i gatene jog --
lød en kallen på mig fra en skog
og det var som et minne der drog...
---
Men mitt hjemsted det er ikke her,
hvor de tunge sørgmodige trær
står og tier når natten er nær.
I det fjerne er åsene blå
og fra dem lister mørket på tå
inn i skogen, så trærne blir grå.
Og der synker uendelig fred
over jorden fra stjernene ned.
Er vi stanset i rummet et sted ?
---
Og da lenges jeg hjem til min by,
hvor det dages, ja dages på ny -
til den hvite, elektriske gry.
For nu våkner all byen til sang
om at livet igjen er i gang
efter arbeidet soldagen lang.
Og det dirrer i gatenes jag
som i nerver der klør av behag -
i den korte, elektriske dag.
Slå på automatisk oppdatering av kommentarer