Hva gjør jeg?

Hva gjør jeg når du returnerer? Jeg husker da jeg var 15 år og kom hjem fra skolen en fredag. Sekken lå igjen på skolen, det var ikkenoe nytt.. jeg glemte den ofte der, eller la den igjen.. en av brødrene mine hadde besøk, eller begge? Det var vanskelig å vite på den tiden, musikken var høy og menneskene mange. Jeg hadde vært med noen ganger før, men ikke ofte.. Noe var annerledes, støyet var ikke som før.. færre mennesker og mer bråk. Et hyl skjærer gjennom veggen og jeg våkner ut av gamingkomaet. Lister meg bort til trappen og lytter til hva som foregår. Noen har prøvd å knivstikke en av brødrene mine, kroppen begynner å skjelve og adrenalinet pumper. Forståelsen av at jeg ikke klarer dette mer kommer over meg, jeg skriver til min beste kanskje eneste venninne at jeg ikke orker å være her mer.. Den tunge blå følelsen av hjelpeløshet er varig.
Det er stille, jeg våkner i en fremmed seng. Jeg vil hjem.

Opp og hopp! En uniformert mann står i døra på rommet mitt, en ukjent hund kommer mot meg men stopper der halsbåndet ikke rekker lenger. jeg gjenkjenner det raskt som en Schæfer, bestefar hadde schæfer.. En snill brunhåret hund som løp rundt på hytta hver påske.. Gera. Denne var ikke bestefar sin, og jeg skulle vært på skolen. Den uniformerte mannen ber meg kle på meg og komme ned i stua. Min eldste bror sitter der med håndjern på ryggen. De veksler noen ord før politimannen tar med hundene ut i bilen. Mamma sier de bare sjekker om bruttern har noe hjemme. Jeg nikker som om jeg forstår, alt blir svart. Følelsen av et sort hull i magen returnerer, en enkel følelse som fjerner en hver positiv tanke i hodet og drar det ned i en malstrøm av mørke, desperate tanker.

Dere gjør feil, gang på gang.. Jeg observerer i stillhet. Dere slår, sparker og skriker til hverandre, men dere har et sterkere bånd enn jeg klarer å forestille meg. Far og sønn, bror og bror, sønn og mor. Jeg føler det ikke lenger. Jeg gir ikke flere sjanser. Jeg ser dere søker dere bort fra det sorte hullet, mannen med den falske glorien selger ly om ikke bare for en kveld så for et kvarter. Dere smiler, og sovner. Jeg går rundt i huset, bordet er fult av flasker og bokser. Snøen som tidligere isolerte oss hjelper ikke lenger. Kulda setter inn. Vedstabelen er som kjøleskapet tomt sett bort fra en vodkaflaske, noen øl og en pakke margarin. Jeg går opp for å legge meg å sove, det er endelig stille nå, jeg kan sove. Det er skole om et par timer.

Jeg er eldre nå, men hva gjør jeg når du returnerer? Du har vært der før når jeg er helt alene og tom for alkohol. Jeg vet du ikke forsvinner, men du er sjeldnere og sjeldnere på besøk. Du tar ikke like ofte alle de gode følelsene vekk og erstatter de med ett desperat mørke. Men jeg spikrer vinduene og lukker deg ute. Det har fungert før, hvorfor skulle det ikke det nå? Har noe forandret seg, er jeg den samme? Er det jeg som tar deg med meg videre? Det er jobb om et par timer. Hva gjør jeg når du returnerer?