Hvorfor?
Forestill deg ett liv uten mening, uten frihet til å velge hva du virkelig vil bli.
Jeg snakker ikke om jobb, jeg snakker om alt som foregår inne i hodet ditt. Jeg snakker om at… jeg vil bli frisk. Jeg vil ikke bli normal, men jeg vil ikke være den jeg er. Jeg får skryt for innsatsen jeg gjør. Jeg gjør lekser, eller går på jobb, eller følger treningen fullt ut med alt jeg kan. Jeg gjør det som er viktig for mitt fremtidige liv.
Men det spiller ingen rolle. Fordi livet jeg lever nå er bare i veien. Jeg har fanget meg selv i en endeløs sti av spørsmål som alle består av samme ord. Det order er "hvorfor"…
Hvorfor må jeg gjøre "Det"?
Hvorfor må jeg være "sånn"?
Hvorfor må jeg tenke "sånn"?
Hvorfor må jeg gjøre dette selv om jeg virkelig ikke vil?
Hvorfor må jeg ta på meg ansvaret for at verden skal kunne definere meg som "frisk"?
Hvorfor må JEG leve opp til andres forventninger for at ting skal kunne fungere for meg og mitt velvære?
Men det jeg lurer mest på er
Hvorfor må jeg "leve"?
Jeg sier ikke dette fordi jeg er suicidal. Jeg sier dette fordi jeg ikke føler meg hel. Jeg følger meg ikke ferdig, komplett, ordentlig, ett godt menneske, eller en god person. Jeg sier dette fordi verdens forventninger har sagt at jeg ikke kan være meg uten at andre skal kunne rakke ned på meg og si "du burde være sånn isteden" eller "hvorfor vil du ikke bare være sånn" eller "hvorfor vil du ikke bare gjøre det"?
Hva kan det være som gjør at jeg er innelukket i mitt eget sinn? Hva er det som hinder meg i å gjøre akkurat det jeg føler for? Er det system, lover og regler, normer?
Jeg sier ikke dette fordi jeg er en psykopat som er ute etter å påføre skade til en annen person eller meg selv. Jeg sier det fordi jeg føler meg innesperret i meg selv.
Kanskje du har opplevd noe jeg har? Å bli baksnakket? å bli slått på? å bli slått på av din egen familie? å bli rakket ned på av din egen familie? kanskje bli mobbet av alle? overgrep? Voldtekt? Nesten bli drept?
Alt dette gjør at vi føler oss undertrykket og ødelagt, lagt i ruiner av andres valg for egen glede og tilfreds stilling. Og hva føler vi oss. Vi føler oss utsatt. Vi føler oss ikke trygge, og det er så mange som ikke kan se det. Det er så mange som ikke bryr seg. Det er så mange som heller ville gått å ødelagt for andre fordi de ikke tenker gjennom hva det er de gjør mot andre.
Hva er det vi vil?
Hva er det som skjer?
Hvorfor gjør jeg dette?
Hvorfor kan jeg ha min egen frihet til å velge uten å egentlig kunne?
Alt dette er på grunn av en ting. Kun ett ord, kun en følelse, kun ett instinkt, kun en reaksjon, kun en oppfatning… Frykt.
Frykt er som ryggen din. Du har den alltid. Du kan kanskje ikke se den, men den er der. Uansett hva du gjør eller hva du vil så er den der. Og er det noe jeg vet om frykt så er det at det gjør noe med deg.
Det gjør deg gal, desperat, stresset, ensom, utrygg, men også menneskelig
Men hva er fortsatt det ene spørsmålet som surrer rundt i hodet ditt?
Som konstant minner deg på det
Som ikke gir slipp?
Gi det en tanke.
Men jeg føler det nå, og jeg vil ha svaret. Jeg vil vite hvorfor…
Hvorfor er jeg fanget i mitt eget fengsel?
Slå på automatisk oppdatering av kommentarer