Julebesøket i prestegården

Den første reise jeg gjorde i mitt liv, var en julereise. Det var en glede uten like, og alle reisens små trekk og begivenheter gjorde et så levende inntrykk på meg som det var i går. En prestefamilie, som bodde noen mil fra byen, hvis sønner var studenter og losjerte hos mine foreldre, hadde innbudt meg og mine søstre i julen.

Juleaften ved middagstid dro vi fra byen. Det ble en stor sledefart; for et helt følge, som skulle gjeste i prestegården, dels reise i julebesøk annensteds i bygden, hadde kommet overens om å dra ut på samme tid. Der var finnmutkarer i spissleder, herrer og damer i bredsleder, og sluffer med to hester for, fylt med tallrike og blandede selskaper. I to av disse kjørte prestesønnene og deres selskap, damer fra byen, et par andre studenter, av hvilke den ene var teolog, den andre en medisiner, hvis årsak han alminnelig kaltes doktoren, samt jeg og noen barn.

Da føret på landeveien var dårlig omkring byen, kjørte vi isen, som alt tidlig hadde lagt seg, en tre fjerdings vei; der tok vi opp igjennom skogen. Føret ble ypperlig; det var friskt vintervær, og det gikk muntert avsted; bjellene klang lystig; selskapet lo og fjaset, barna jublet høyt; hestene dampet omkapp med studentenes piper; solstrålene brøt igjennom tåken og tindret på sne og is, på trær og rimede busker. Da vi kom på høydene, hvor det åpnet seg utsikter, sto himmelen i vinteraftenens glødende farver, og solen kastet sitt sterke røde lys over veldige, knudrete trestammer, grupper av bladløse trær, over skoger og lunder, som i usikre omriss avskyggedes gjennom tåke og dis; den spredte sitt rosenfarvede vinterskjær utover tåkehavet, der bølgende, som et snart skjulende, snart halvgjennomsiktig, tilslørende dekke, lå vidt over is og fjord, og bygder. Men vårt standpunkt var høyere; vi var nu ute av tåken, høyt over tåkehavet, og nær foran oss hevet seg mørke, skogkledde åser klart over disen. Mot den tindrende aftenhimmelen kunne vi skjelne hvert tre på høyden av dem. Fra en kirke, hvis tårn og hvite murer raget opp over et granholt et stykke fra veien, slo sterke alvorsfulle toner imot oss, selve landskapet lå i en stemning som gikk inn i dem. Grepet av den milde aftenstemning, som slik ble understøttet av høytidsklokkenes klang, ble selskapet mere taus og stille, inntil vi kom til skiftet, hvor hestene skulle puste og vi spise eftasverd.

Da vi igjen kom avsted, var dagen under, men det var ikke så meget mørkt, for den hvite sneen kastet stjernenes og himmelens lys tilbake. Skysskarene mente det ville bli koldt til natten, fordi det var "stjernerumt", sa de. Øst over skogen tindret kolde, sølvklare strimer i himmelranden, og om en stund kom månen frem. - Snart gikk vi ved siden av sledene oppover bakker, snart jaget vi avsted henover åser og høyder, hvor granene sto pudret og snebetynget, og vi så under grenene og mellom stammene inn i hemmelighetsfulle grotter og ganger, hvor det måtte være lunt for alfer og troll å drive sitt gjekkende spill; nu og da åpnet det seg også vide utsikter utover mørke skoglandskaper. Så fór vi igjennom furumoer, hvor veien var jevn som på et stuegulv, hvor de ranke stammer dannet høye søylehaller, mellom hvilke eventyrlige skikkelser av dyre- og fabelverdenen gjøglende syntes å trede frem og vise seg i det usikre lys som månen sparsomt kastet bort igjennom skogen, for i neste øyeblikk atter å forsvinne eller forvandles til snedekte busker, stubber, kraker og vindfall. Nu slynget veien seg ned igjennom en dyp kløft, hvis steile sider som en ramme innfattet snedekte landskaper med skygger av åser og mørke skoger, som vidt og bredt lå nedenunder. Endelig var vi nede, og nu gikk det atter raskt avsted oven en islagt fjord. Kulden ble føleligere; her blåste en skarp nordensno, som nødte oss til å dra huene lenger ned over ørene, til å binde skjerfene fastere om halsen og livet, til å trampe i sluffen og banke i nevene. Hestene travet skarpt, og deres lange skygger fór flyktig hen over fjorden. Undertiden gikk det dundrende brak i isen; bydamene skrek høyt, og en middelaldrende herre, som nylig hadde forsøket verdien av sitt liv ved å forlove seg, og som med sin unge kjæreste kjørte efter oss i en bredslede, skrek enda høyere, og hver gang det braket, ropte han: "Pine død, tror jeg ikke det er best vi vender og kjører til land!"

Skyssgutten hans gjorde ham ganske tørt oppmerksom på at det omtrent var like langt til land på alle kanter. En annen føyde spøkende til at det ville være farligere for ham å kjøre tilbake enn frem; han ville da bli alene og ha vanskelig for å berge hest og kjæreste for ulveflokkene, som man på skiftet hadde fortalt skulle holde til langs fjorden under skogen. Til glede for den fryktsomme nærmet vi oss temmelig raskt landet; dog sannhet han visstnok det gamle ordtykke at isveien er drøy. Under farten reiste en av de fremmede studentene seg opp i sluffen, og mens han stirret bort i skyggen under en av de høye øene som lå her, ropte han:

"Hva er det som rører seg derinne?"

"Hva?" - "Hvor?"

"Derinne, på isen under øen - nu kommer det frem i månelyset, nordenfor den bratte bergveggen."

"En ulveflokk!" ropte man med én munn.

"Man skal ikke male fanden på veggen!" utbrøt en av selskapet. "Det er syv stykker."

"Ja, hadde vi såsant en rifle, skulle minst en av dem være feig!" sa doktoren med overbevisningens inderlighet.

"De reker etter oss!" ropte skyssgutten på bredsleden.

"Hu! hu!" skrek våre bydamer.

"Hvem?" spurte den forlovede, for han hadde sittet hensunken i en dyp samtale med sin kjæreste, og nu visste han ikke hva talen var om, eller hva som var på ferde. "Hva for noe?" spurte han oppskremt og forstyrret.

"Å, ulveflokken der nordmed øya," sa skyssgutten.

"Hvor?" ropte han ilsomt, og før han ennu hadde fått øye på ulvene, smattet og smekket han i sin forskrekkelse med munn og pisk på hesten, så den i voldsom fart satte avsted forbi oss hen imot land. Våre hester som ikke ville svikte følget, fulgte dette gode eksempel; men just som vi svinget opp ad en odde, hvor isveien tok i land, fikk hestene været av ulvene, som også hadde tatt landjorden fatt og kom luntende den ene etter den andre og viste seg så lange og grå mot himmelen på en liten høyde hinsides veien. Sky satte våre hester ut; den svære sluffen slingret sterkt på skråplanet, veltet plutselig og styrtet hele sitt innhold av reisekledde herrer med tobakkspiper i munnen, damer i fotposer, oss barn samt en mangfoldighet av tiner, hatteesker og reisesekker om hverandre i en tett hop ut i snefanene. Det ble skrik og støy og latter; det ble en spraking og kravling for ikke å kveles i sneen eller av de overliggende masser, for åkomme fra hverandre og på fote igjen. En hadde fått en koffert i skjødet, en annen et par damer, en var falt på hodet inn i en hatteeske, en annen rotet i en nistetine med føttene, visstnok en uheldig stilling, men for barna åpnet den ene smilende utsikt til pannekaker og bakkels. Doktoren, som på grunn av sin iver og interesse for den edle kjørekunst, hadde bemektiget seg kuskens sete og forretning, hadde i befippelsen sloppet tømmene og latt hestene løpe. Da han nu oppdaget at ingen var kommet til skade, begynte han, formodentlig for å avlede oppmerksomheten fra sin egen dårlige oppførsel som kusk, å skjenne og bruke munn på hele selskapet over all denne støy og kvalm for ingenting.

"Kan dere ikke komme opp fra hverandre?" utbrøt han. "Det later jo til at søstersengen i sneen slett ikke er ubehagelig! Jeg ville bare ønske jeg kunne skaffe dere en større snefane til hodepute og overdyne. Dere ler og skriker både lunger og hjertet ut av dere, før dere kommer opp, og det kan dere gjøre med god grunn, for dere ser jo ut som spøkelser og julebukker og vil vel presentere dere for presten som et juletrollsfølge? Se til at dere kommer på fote engang! Han lille utysket i den gule kappen - synes han at det nu er tid til å ligge på maven og ete pannekaker? La oss komme avsted alle sammen og stans med skrålet og latteren!" ropte han ivrig.

Hans utidige oppførsel, de snepudrede, underlig formummede skikkelsene som reiste seg eller ble dratt frem i månelyset, og den hjelpeløse tilstand enkelte av selskapet befant seg i, fikk latteren og støyen til å bli foruroligende. Over dette ble kusken ennu sintere. Man tenkte ikke lenger på ulvene, som skremt av larmen, av latteren og bjelleklangen hadde tatt flukten - man tenkte ikke på sluffen eller på hestene, før en av prestesønnene reiste seg opp på knærne og sa:

"Ja, la oss det! du vil formodentlig bære oss alle på din brede rygg -men pust i bakken først - du ser jo de bare ler av deg. - Eller kan du kanskje si oss hvor det ble av hestene våre. Slapp du dem ikke?"

"Ble av hestene! slapp dem? Javisst slapp jeg dem, ja," svarte kjøresvennen uforknytt; "tror du jeg kan holde hester igjen, når de løper løpsk! Takk meg til, at dere alle er hele."

"Når du velter, skal du aldri slippe tømmene, gutten min, men heller la hestene slepe deg over stokk og sten."

Denne kjørelæren, som ble gitt av en usedvanlig dyp stemme, og så langsomt og med slikt alvor, kom fra en av egnens proprietærer, som i spissen for det øvrige selskap nu innhentet oss her. Han tok seg ivrig av vår hjelpeløse forfatning, satte sin skysskar til å hjelpe oss, og tok selv hånd i med. Det ble nu brakt i erfaring at skuffen lå i en deld eller dokk litt lenger opp; skjækene var knekket, men heldigvis var hestene anholdt av skysskaren på bredsleden som kjørte foran. Under meget snakk og vrøvl hit og dit, og under utallige utrop ble våre bydamer tatt opp og pakket sammen på noen av de øvrige ankommende sleder, mens vedkommende herrer fant seg i å stige på meiene som kjøresvenner. Hele følget forsvant snart for oss, som gikk igjen omkring sluffen og prøvde å holde varmen ved å stampe i sneen og banke armene på fiskervis. Omsider kom skysskaren, som var sendt til en av de nærmeste gårdene, tilbake med noen lånte skjæker, og vi fikk skaden bøtet så vidt at vi langt om lenge kom frem til prestegården, ynkelig forfrysne.

"Nu, er I endelig der? Velkomne skal I være - Gud signe jer alle sammen," - sa den gamle prestemann, som tok imot oss i svalen - "og dobbelt velkomne, siden I ikke er kommet til skade ved hestene - og siden tassen ikke tok jer," tilføyde han spøkende og fulgte oss, efterat reisehammen var tatt av og neser og ører eftersett, inn til familien og damene, som var i begrep med å sette seg til julekveldsbordet.

Dette hyggelige hjemmet, disse vennlige menneskene og denne aftenen står for min erindring blant de beste minner fra min barndom. Den festlige opplysning og oppdekning, den milde fred, som i uhyklet fromhets skygge syntes å ha festet bo her, det velgjørende inntrykk av aftenandakten før nattverdsbordet, de gamle vennlige prestefolkene, de blide, tekkelige døtrene, de stø, alvorlige sønnene, den livlige samtalen med spøk og latter, som siden kom i gang ved erindring og fortellingen om begivenhetene og uhellene på reisen, de raske studentenes og de fjasende damenes spas og vrøvlerier - alt dette hensatte meg med ett som i et nytt, ukjent land.

En stor del av det som ble sagt og talt, er i årenes løp gått meg av minne; det som best har holdt seg i min erindring, er de fortellinger, sagn og eventyr som ble fortalt. Senere har jeg også hatt anledning til åoppfriske dem ved å høre dem igjen i de egnene hvor de har hjemme. I følgende vil jeg, så godt jeg kan, forsøke å gjenfortelle dem og det som knytter seg til dem.

En av damene fra byen satte denne underholdningen i gang idet hun under samtalen, jeg husker ikke hvordan det begynte, ytret at troen på hulder og underjordiske var utslettet. Studentene sa henne imot og anførte eksempler fra byens nærmeste omegn. Den eldste av prestesønnene sa at i Valdres, hvor han hadde tilbrakt en del av sin barndom, trodde man like så sikkert på disse "fostre av overtroen" som på et evangelium.

"Ja," sa Gamle-Presten, "det er dessverre altfor visst, og jeg skal i den anledning fortelle Dem en historie, som for fullt alvor er blitt meg fortalt som virkelig hendt og opplevet i Valdres for et par år siden."

Selskapet rykket sammen; de som sto satte seg, og presten begynte sin fortelling.

"Det var en skolemester fra Etnedalen, som lå på fiskeri på åsen. Han hadde meget lyst til å lese, denne mannen, og derfor hadde han alltid en eller annen bok med seg, som han lå og leste i om helligdagene, eller når været nødte ham til å holde seg inne i fiskerboden. En søndagsmorgen som han således lå og leste i boken sin, syntes han at han fornam det ringte med kirkeklokkene; iblant var lyden svak, som det skulle være langt borte, men iblant lød det sterkt, som om vinden bar klangen til ham. Han hørte lenge på dette og undret seg over det; han ville ikke tro sine sanser - for han visste at det var umulig å høre bygdens kirkeklokker så langt inn på åsen - men så klang det med ett ganske tydelig i hans ører. Nu la han boken fra seg, og sto opp og gikk ut. Solen skinte, det var vakkert vær, og den ene flokk med kirkefolk kom forbi efter den andre med salmebøker og kirkepyntet. Et stykke borte i åsen, hvor han aldri hadde sett annet enn skog og kratt før, sto det en gammel trekirke. Om en stund kom presten gående forbi, og han var så gammel og svakelig at hans kone og datter støttet ham. Da de kom forbi det stedet hvor skolemesteren sto, stanset de og ba ham følge med til kirken og lye messe. Skolemesteren betenkte seg litt på det, men da han syntes det kunne være morsomt å høre hvorledes folkene dyrket Gud, svarte han at han ville gå med, hvis han ikke hadde skade av det. Nei, skade skulle han ikke ha av det, men heller gavn, sa de. I kirken gikk det stilt og ordentlig til; det var ingen hunder eller skrikende barn der som forstyrret tjenesten, og sangen var vakker, men ordene kunne han ikke forstå. Da presten var ledet opp på prekestolen, holdt han en (i skolemesterens ører) vakker og oppbyggelig preken, men det var, så forekom det ham, en rar og underlig tankegang i den, som han ikke alltid var god for å følge. Fadervår klang heller ikke riktig, og "Frels oss fra det onde" hørte han slett ikke ble sagt; aldri ble Jesu navn nevnt, og da det var forbi, ble det ingen velsignelse lyst heller.

Da messen var forbi, ble skolemesteren bedt med til prestegården. Han svarte til det, som han hadde svart først, at han gjerne skulle gå med, hvis han ikke hadde skade av det, og de sa som de før hadde sagt, at om han gjorde dem til lags, skulle det være til gavn, og ikke til skade for ham. Han fulgte da med til prestegården, og den var som en smukk og god prestegård pleier være på landet. Det var have der med blomster og epletrær og et pent stakitt omkring. De ba ham spise middag, og den var vel tillaget og pent anrettet. Han sa som før at han gjerne skulle gjøre som de ba ham, dersom han ikke hadde skade av det, og han fikk det samme svar. Han spiste da der og sa siden at han ikke kunne finne noen forskjell på maten der og den kristne mat han hadde spist et par ganger han hadde vært til bords hos presten i bygden. Da han hadde drukket kaffe, tok prestekonen og datteren ham ut i et kammer, og konen klaget over at far ble så gammel og skrøpelig, så han ikke kunne gjøre det lenge; derpå talte hun om at skolemesteren var en rask og rørig mann, og til sist sa både hun og datteren at de gjerne ville ha ham til prest efter gamlefar, om han hadde lyst til å bli hos dem. Skolemesteren innvendte at han ikke var "prestelært". Men de mente at han var mer lært enn det behøvdes hos dem; for der var ikke farlig for bispevisitas og prosteforhør; slikt visste de ikke av. Da skolemesteren hørte dette, sa han at om han endogså kunne være i besittelse av den nødvendige lærdom, så tvilte han om han hadde gavene, og da det var en altfor viktig sak både for ham og dem til å forhaste seg med, så forlangte han et års betenkningstid. Da han hadde sagt det, sto han ved et tjern innpå åsen og så hverken prestegård eller kirke, og dermed trodde han at den historien var ute. Men et år efter, just den dagen da betenkningstiden skulle være ute, holdt han på å tømre på en bygning; for når det var skolefrist, drev han enten på med tømring eller fisking. Som han sitter skrevs oppå den ene veggen med øksen, ser han prestedatteren han hadde sett i fjellet, komme gående like imot ham. Hun spurte om han nu hadde betenkt seg. "Ja," svarte han, "betenkt meg har jeg, men jeg kan ikke; for jeg kan ikke forsvare for Gud og min samvittighet." Den underjordiske prestedatteren var borte i samme øyeblikk, men straks efter hugg han seg i kneet, så han var krøpling all sin levetid."

Presten og studentene begynte nu å drøfte hva som hadde fremkalt disse sagnene, og hva der så levende hadde innprentet denne overtro i almuens innbilning. En mente det skrev seg fra gamle fortellinger, som i forskjellige former kom så levende igjen i drømme, at man innbilte seg man hadde opplevet dem. Doktoren antok at det oftest kom av sinnsforvirring, en sykelig sjelstilstand eller legemlig sykdom; for man hørte ofte, sa han, at de som trodde å ha opplevet noe overnaturlig, ble syke eller tullete bakefter, som det het; men dette var ikke riktig; sykdommen eller forvirringen var kommet først, og synene, historiene med trollene, nissene osv. bakefter, under sykdommen. At mange slike fortellinger skrev seg fra drukkenskap og ølkvese, var altfor visst. At disse syner, sagn eller overnaturlige historier var noe som ikke hadde hjemme utenfor, men i vedkommende personers eget indre, hadde man god grunn til å slutte av det at slike fortellinger alminnelig grep levende inn i fortellerens daglige gjerning og beskjeftigelse. Var det en smed som fortalte, hadde han hørt de underjordiske trå belgen og svinge sleggen, sett ilden og gnistene sprute i smien for deres hammerslag; var det en tømmerhugger, hadde han hørt øksehugg efterat han hadde endt sitt arbeid; var det en møller, hørte han klapringen fra kvernen, var det en spillemann, hørte han slåtter i hauger og fjell, og huldren spille på langleik. Alt dette var så naturlig at det ikke trengte til noen forklaring; han behøvde bare å minne damene om den lyd som sang i ørene deres, når de hadde danset noen netter i rad i juletiden; han behøvde bare å erindre de av herrene som hadde ferdes på havet, om den minnelse som den uvante har av seilasen lenge efterat han er kommet i land, idet gulvet eller jorden synes å gynge på bølger. Slik var det også med de fleste av de lyd og syner, man anså for overnaturlige; det var noe som i virkeligheten ikke var lenger, men som gjennom de nerver og sanseredskaper som i lengre tid var påvirket ved naturlige midler, fremdeles syntes å være til stede. At en skolemester hørte klokkeklang, var således ingen besynderlighet; for det hørte nu på en møte til hans fag; kanskje håpet han å bli klokker eller ringer. -

Det som var anført, sa den yngste av prestesønnene, kunne nok i mange tilfelle være sant og riktig, især det siste, men under den forutsetning at man tok overtroen som en tilstedeværende levning av den fjerne oldtids forestillinger og ikke som et blott og bart foster av hjernespinn og drukkenskap og mavepine eller underlivstilfelle. En slik oppfatning av spørsmålet var så sanselig og grovkornet, at den ikke kunne holde stikk. Overtroen var folkets poesi og hadde engang vært dets religion, dets grunnlag, de gamle forestillinger om vesener som var menneskene hulde eller fiendske. Hvem av oss kjente ikke de gamle sagn om jøtner, riser, alfer og dverger? For det opprinnelige menneske var det en naturlig tanke at det vide hav, de ville fjell, de skumpe skoger, de dype vann, de øde heier, med deres ensomhet og gru, med deres underlige vekslende spill av lys og skygger, med alle deres lyder og gripende naturtoner, var et hjem for overnaturlige vesener. Det myldret av dem i sagatiden. Ved kristendommens innførelse hadde vel Hellig Olav og prestene manet dem i stokk og sten; men den gamle tro var altfor inngrodd, de gamle forestillinger lot seg ikke binde, så lenge den mektige natur ble ved å vise seg for folket på den samme måte; og det gjorde den ennu den dag i dag. Og følgelig ville de gamle gudesagn og oldtidsforestillinger, som vel gjennom tidene var mangfoldig forvansket og lemlestet, fremdeles, under visse stemninger og sjelstilstander, kunne kalles til live som levende og nærværende. Således forholdt det seg også: det myldret av dem ennu i folketroen; det gas egne som i denne henseende kunne sies å være overbefolket, idet hver seter, hvert tjern, hvert fremtredende punkt ifølge sagnet hadde beboere av huldrer og underjordiske. Man ville kanskje ikke innrømme at et slikt urgammelt stoff overalt var tilstede. Men enhver som kjente noe til den nordiske oldtid og til de diktninger som ennu lever mellom folket, visste og kjente jo hvor megen hedendom det ennu gikk igjen i våre eventyr, sagn og signevers. Enhver som hadde sett litt dypere i dette, visste at det i de fleste eventyr og sagn fantes levninger av en slik, fra de fjerneste tider nedarvet tro, som viste seg i en billedlig oppfatning av overnaturlige ting. Men, vedble han, en berømt forfatter har med sannhet sagt at dette mystiske i disse gudesagn ligger liksom småstykker av en itusprunget edelsten på en jordbunn så overvokset med gress og blomster at det kreves de aller skarpeste øyne til å oppdage dem. Det er visst og sant; for betydningen av det er nemlig for lenge siden gått tapt, men vi føler den ennu, og det er dette som gir eventyrene og sagnene deres innhold og betydning, på samme tid som det tilfredsstiller lysten til det vidunderlige; det er aldri et blott og bart farvespill av en tom innbilningskraft. Jo lenger vi går tilbake, desto mer vider det mystiske seg ut, og det ser ut som gudesagnene har dannet det eneste innhold av den eldste diktning. Men denne har heller ikke forsmådd det mest utrolige, gresselige og forferdelige, når den ubekymret om virkeligheten, skildrer naturens hemmelighetsfulle krefter og virke, revet med av stoffets storhet og oppløftende beskaffenhet. Man måtte imidlertid ikke tro at det bare var hos oss det fantes levninger av en slik oldtidstro; han kjente til at de fleste av våre eventyr fantes igjen i mange av Europas land, ja, enkelte endog i fjerne egne av Asia; at noe lignende var tilfelle med sagnene om de overnaturlige vesener, som almuen ennu befolket våre fjell og ødemarker med, trodde han sikkert; at noen nesten ordlydende fantes igjen både i Tyskland og blant skottene, visste han med sikkerhet. At samme sagn og eventyr under forskjellige former forekom vidt utbredt her i landet, hadde visst flere erfart. "Jeg kjenner således et fra Gudbrandsdalen," sa han, "som på flere punkter stemmer over ens med det som far nylig fortalte fra Valdres. Har dere ennu lyst og tålmodighet til å høre, skal jeg fortelle det."

Efter et bekreftende og oppfordrende svar begynte han:

"Det var en rådskar eller husbondsdreng i en prestegård i Gudbrandsdalen. Han var usedvanlig ivrig til å arbeide, var oppe tidlig om morgenen og sent om aftenen, men han syntes alltid at han hadde mest ugjort om søndagen, og derfor arbeidet han søndag efter søndag. Da presten kom under vær med dette, foreholdt han ham det uriktige i det og sa at det var bedre han brukte søndagen til det en kristen bør bruke den til, å høre Guds ords forkynnelse. Dette lovte han, og da det neste søndag var messe ved annekskirken, ville han gå dit. Han gikk både langt og lenge, og enda han var vel kjent på veien, syntes han at han var kommet på villstrå og vandret andre veier. Omsider kom han frem til en kirke, men den var lukket og låst, og han så hverken prest eller kirkefolk. Tett ved kirken lå det en gård, og der gikk han inn. Derinne var det en deilig jente, som holdt på å lave til middagsmaten. Nu forsto han at han ikke var kommet til annekskirken, men at han som før formodet, hadde gått vill og kommet til en annen bygdekirke, og at det var prestegården, han var kommet inn i. Jenta ga ham mat og drikke og stelte vel med ham, og da han ville gå, sa hun: "Far preker ved annekset i dag, og der er alt folket vårt; men neste søndag skal det være messe her, da får du komme igjen og høre hvorledes vi bruker det." Rådskaren svarte hverken ja eller nei; men han tenkte; "den bruken er vel ens overalt, og pokker skulle gå så lang vei for en preken, når en kan ha den på den andre siden av almenveien; for neste søndag er det preke ved hovedkirken hjemme." Men da det led til helgen, begynte han å tenkte på den vakre jenten, og til sist ga han seg på veien. Han traff henne i kjøkkenet denne gang og, liksom den forrige søndagen, og hun visste ikke alt det gode hun ville gjøre ham. Hun ga ham øl og brennevin og god mat, og da han hadde spist og drukket, fulgte hun ham til kirken. Presten sto på prekestolen og hadde begynt på prekenen sin, men da de kom inn, ble det urolig i kirken, for alle vendte seg for å se på denne fremmedkaren. Da jenten merket det, sa hun; "Det er nok best vi går ut, for når far er ferdig på stolen, blir det vel slik glåming på deg; de er ikke vant ved slike folk her." - De gikk da ut, og han måtte igjen følge med til prestegården, hvor han ble traktert med middagsmat og kaffe, da presten og prestekonen kom fra kirken. Da de hadde drukket kaffen, tok prestefolket ham inn i kammerset og sa til ham at deres datter likte ham så vel at hun ikke lenger kunne stå imot. Til dette svarte rådskaren at han syntes nok hun var vakker, men han "var ikke hoga til åandse det", sa han. Prestekonen både truet og ba, men han ville ikke ha henne; til sist kom datteren også til; men det hjalp ikke det heller.

"Vil du da slett ikke ha datteren vår?" spurte prestekonen til sist.

"Nei," sa han, det ville han ikke. Så slo hun ham på skulderen. Med det samme ble han lam og var fra seg selv. Hvordan han kom hjem, visste han ikke, men han var sengeliggende i lang tid.

Årsdagen efter begynte han å komme seg og få samlingen igjen. Da det led utpå dagen, kom det inn til ham en mann, som han syntes han hadde sett før. "Hvordan står det til?" sa mannen. - "Å, det er nok galt, det," svarte husbondskaren, "for jeg har ikke visst av meg på et helt år." - "Nu får du sove en times tid," sa mannen, tok frem en lommeflaske og skjenkte ham en dram; "kanskje du tør være bedre, når du våkner. Imens skal jeg sitte her," sa han og tok en stol bort til sengen. - Den syke sovnet straks, og da han våknet, var han så frisk og rast at han syntes han aldri hadde vært så rask. Han takket presten - for ham var det - for helseboten; men denne sa: "Nu er det godt og vel med deg igjen; men hjemme hos meg ser det verre ut: Konen min er død, og datteren min er død og, fordi hun ikke fikk deg.""

"Det kan høres besynderlig nok," sa en av prestens døtre; "men jeg har virkelig trodd at jeg har sett og opplevet noe slikt."

"Opplevet?" spurte en av de fremmede studentene. "Er det mulig! Det må De være så god å fortelle oss!" - "At du ikke har fortalt oss det!" sa søstrene. - "Kjære Marie, det kan da ikke være din mening at du virkelig har sett underjordiske eller noe overnaturlig?" sa fruen i en tone som både var spørrende og bebreidende.

"Opplevet? - nei, det er vel ikke det rette ordet; men hele scenen med sagnets syner og fortellingen om dem sto levende for meg, som om jeg selv hadde sett dem, som om jeg hadde hørt klokkene og kirkesangen, kort sagt som om jeg hadde opplevet det, og efter dette inntrykk ble det skrevet ned i dagboken min."

"Ja, ja, vi kjenner Maries opplevelser," sa den eldste broren, som gikk under navnet Prosaisten, spottende; "bare skade at det ofte faller litt sentimentale og overspente. Hun er i stand til å gjøre en fortryllende prins av en tiggergutt og et dikt av noen fuglepip."

Søsteren ble en smule fortrydelig over disse utfallene, og lot seg nøde, men efter gjentatte anmodninger om å fortelle, sa hun:

"Mens inntrykket ennu var friskt, skrev jeg ned disse opplevelsene på min måte, og siden det nu forlanges, skal jeg hente dagboken og lese det opp." Efter et øyeblikk kom hun tilbake og leste med vakkert foredrag og velklingende stemme følgende:

"Det første året vi var flyttet hit ut fra Valdres, tilbrakte jeg noen tid inne i byen; men jeg fant meg slett ikke vel der inne og lå også i en svær sykdom. Da jeg var kommet noe til krefter, rådet lægen meg til å ta hjem - det var også mitt inderligste ønske - og at jeg skulle reise og ferdes så meget som mulig ute i luften. Her var ikke anledning til store reiser, det kan De nok vite, men da far ved begynnelsen av sommeren skulle på sin vanlige anneksreise til dalen, fikk jeg lov å følge med. Nu følte jeg meg så frisk. Sunnheten strømmet atter gjennom mine årer; jeg syntes det var så herlig å leve; jeg gledet meg barnlig over naturen, over de ofte yndige, ofte triste, men gripende egne og landskaper vi reiste igjennom, over den gjennomsiktige elven vi rodde oppover, med dens avspeilinger av løvskoger, grønne bakker og åser, med dens hvirvler og strømmer og fosser. Enkelte av disse landskapene står så levende for meg at jeg synes jeg ser dem ennu. Således gikk jeg søndagseftermiddagen, da far hadde reist i sognebud innpå åsen, fra Sundgården bortover moen til en tverrelv, hvor jeg traff Hans, sønnen fra den gården hvor vi hadde tatt inn; han holdt på åmete eller fiske med flue, en kunst som han forsto best av alle vidt og bredt, og endel unge piker hadde samlet seg ved elvekanten for å se på fisken og på fiskeren. Her hørte jeg om den usynlige kirken på moen og om de underjordiske i Bratteberget.

Men det er ikke en, men mangfoldige, som har hørt det ringe med kirkeklokkene i den usynlige kirken på Brattebergmoen; de lyder nesten som kirkeklokkene ved annekskirken. I den tid da mor Sundet var hjemme i Tverrdalen, skulle hun engang hente en vending vann om aftenen. Da hørte hun at det ringte nordenfor på moen; hun satte bøttene fra seg for å lye, og det lød liksom ved annekskirken. Hans har også hørt det samme. Da han var en liten gutt, og han en natt hadde vært borte å mete i tverrelven i følge med en husmannsgutt, som var litt eldre, hørte de kirkeklokkene ringe på moen, og de syntes det "mumlet og tuslet" over hele moen, og hvor de gikk. Da de kom til plassen, torde Hans ikke gå hjem alene, men husmannsgutten måtte følge ham til grinden, og da han kom hjem, torde han ikke legge seg i sengen sin på låven, men han ble inne i stuen om natten. De hadde enda bare hørt klangen av klokkene; men da Elling Hvitmyr, som var husmann under Sundet, hadde vært ved tverrelven og fisket en natt, og han gikk hjem nordefter slette moen, som de sa, syntes han med ett at stien som går mellom tverrdalen og Sundet tett ved Bratteberget, og som just ikke er synderlig bred, ble så bred som en kirkevei, og før han visste hvordan det gikk til, var han like innpå kirkeveggen. Den var brun og nylig tjærebredd. På kirken var det tårn, og på tårnet en gullfløy så stor som en grind. Inni kirken var det fullt av folk; de sang, og det var sterkt lys der, så det lyste ut igjennom alle vinduer; bakenfor kirken var det grønne enger vidt og bredt, men gårder kunne han ikke se. Nøkkelen sto i kirkedøren, og en stor blank ring hang der; han syntes at døren ikke var lenger borte enn at han kunne hugge kniven sin i den. Mens han sto og så på døren og kirken og all denne herligheten og begynte å ta og famle efter tollekniven, var det som om én skulle ha slått benene bort under ham, for han falt nesegrus like mot kirkeveggen. Da han kom til seg selv igjen, lå han midt i stien, og så hverken kirke eller kirkeveien eller noen av alle disse herligheter; men stien og moen lå foran ham, Bratteberget til venstre, og til høyre hevet Bjørndalskollen seg høyt over åsen.

Med dette Bratteberget skal det heller ikke være ganske riktig. Det er en liten skogkledd åsknatt som på østsiden faller av i en glatt, tverrbratt vegg, som vender like mot den omtalte stien over moen. En vinteraften kom den samme Elling Hvitmyr og en annen mann, som hette Nils, fra kvernen ved Tverråen. De dro hver sitt kjelkelass; Ellings lass var ikke meget tungt; derfor gikk han raskt i forveien, så at Nils måtte ta i og dra så sterkt han kunne, for å holde skritt med ham. Da de kom midt for Bratteberget, satte de seg til å hvile, hver på sitt lass, og vendte ryggen mot åsknatten. Nils, som hvilte albuene på knærne og ansiktet i hendene, begynte straks å nikke og blunde; men Elling, som var lysvåken, fikk se et skimt borti åsen på den andre siden av moen, og dermed ble det så lyst, at han hadde kunne se å træ i en nål. Da han snudde seg om, var det åpnet en stor dør oppi berget; han så like inn i en høy prektig stue; på skorstenen brant et bål, som ga så sterkt lys at han kunne se spikerhodene sitte i rad bortover gulvet. Kvinnfolk fór frem og tilbake og skygget hvert øyeblikk for ilden; de hadde meget travelt, og for ham så det ut som om de stelte til gjestebud. "Nei, se disse du!" ropte han til Nils, - "Å, Kors i Jesu navn, hva er dette da?" ropte Nils, idet han våknet og lyset skar ham i øynene. Men han hadde ikke før sagt disse ordene, før det med larm og brak ble slått igjen en port i berget. Skrallet var så sterkt at det ga gjenlyd i Bjørndalskollen og åsen på den andre siden av moen, og de satt med ett i det dypeste mørke. Elling Hvitmyr lignet lyden med en han hadde hørt før, og sa at det var akkurat som når en skreller igjen den store festningsporten, da han sto ved fanteriet (infanteriet) i Fredrikstad.

Det var en deilig eftermiddag, da jeg hørte dette; under samtalen og fortellingene skummet og suste elven hen under løvtrærne; fiskene sprang høyt opp av vannet efter fluer og fryvil og blinket i solskinnet, og fuglene sang så liflig inne i de grønne kronene; det var noe så lunt og varmt i deres sang, som jeg aldri har følt hverken før eller siden - det var for meg som om sommeren og dens friske liv feiret sitt inntog denne dagen. En av disse sangene, hvis slag jeg alltid har yndet, men hvis navn jeg aldri har visst, begynte å synge i lave, dempede toner, som vugget meg i en mild og drømmende, sommerlig stemning. Sangen fremkalte yndige billeder, som vekslet i mitt sinn med det skiftende tonefall. Først forekom det meg at den sang om Nordens mørke høst, om skapningens lengsel efter det solbeskinnende, himmelklare Syden. Da syntes jeg den hvisket om hvordan den satt der dypt inne i de alltid grønne kroners skygge og svalhet, når middagssolen brant hett, og intet levende vesen var å se, uten de ville bøfler, som bisnet i sumpene; jeg syntes den sang om hvorledes den satt i pinjens krone ved aftentid og lyttet til gitarens toner, til de elskendes hvisken, der lød som sang i det fremmede tungemål; men - "snart kom det en tredje mann, mørk og formummet; jeg reddedes over de vrede ord, over stålet som blinket i månens stråler; jeg fløy langt bort imellom de høye berge; der lurte ville røvere". Den sang om skudd, om mord og overfall, om deilige kvinner, som ble ført langt bort i de dype skoger. Med redsel fløy den lenger syd, over det blå skinnende hav, og besøkte Schiras, Damaskus og Kairos palmelunder; i muntre toner sang den om Østens deilige døtre og om det vidunderlige, brokede liv, som i klare farver er gått opp for den som engang med hele sitt sinn har tapt seg i de arabiske fortellingers fortryllende land. Men nu ble tonene smeltende, for snart å stige i dempet jubel. Det var vårlengselen efter Norden; det var ferden mot nord, inntoget i de sommerfriske løvkronene; det var elven og fossen og skogen og sommernatten som klang igjennom de fyldige tonene.

Jeg gikk alene bort over moen. Til høyre lå Bjørndalskollen; bare dens nøkne topp var belyst av aftensolen, mens en sky kastet sin skygge over dens mørke skogkledde masser og gjorde den enda mørkere; fra foten av denne strakte moen seg med sine ranke furutrær jevn og flat hen imot det steile Bratteberget, hvor den gjør en senkning og danner en dal; på den andre siden av dette berget strømmer storelven, som bare på et enkelt sted skimtes mellom stammene. Da jeg kom dithen, gled et stråleglimt frem under skyen som dekket for aftensolen, og spilte med et rødlig lys mellom trærne. Mens elvesuset og fuglesangen der borte fra ennu klang i mitt øre som den søteste melodi, begynte en måltrost sin muntre vise; en annen liten fugl fulgte den utrettelig med en ensformig sang. Jeg hørte og lyttet, plutselig var hele skogen fylt med den lifligste duft; jeg følte meg til mote som om jeg selv var en fugl, som svevet om mellom blomster og fuglesang, som et mindre jordisk vesen mellom høyere vesener, kort sagt - som om noe usynlig, overnaturlig var meg nær. Salmesang og fjerne kirkeklokker lød for mine ører - så syntes jeg - og det forekom meg som om jeg så den gamle kirken, de hadde fortalt meg skulle stå hist mellom trærne, og da jeg nu så hen mot elveblinket mellom trestammene, sto kirken plutselig for meg; i aftendunsten som steg fra elven, kunne jeg ikke skjelne dens omriss tydelig, men høyt på tårnet blinket gullfløyen, og ut igjennom vinduene gikk et lys, sterkere enn aftenlyset i skogen. Forbauset reiste jeg meg opp og ville gå nærmere, for å se bedre; sangen lød ennu i mitt øre; men jeg hadde ikke gjort et skritt før det hele var forsvunnet."

Her endte hun opplesningen og fortsatte muntlig:

"Denne begivenhet har av og til dukket opp for meg som en fjern og uklar erindring, men under samtalen og fortellingene i aften er den kommet frem med usedvanlig klarhet. Hittil har jeg undertiden trodd at det virkelig var den usynlige kirken jeg så, at det var de underjordiskes sang og klokker jeg hørte; men efter det som er sagt i aften, må jeg vel anta at det ikke har vært annen enn en gjenklang i sjelen av de sagn som jeg nylig hadde hørt, en avspeiling av den natur som omga meg, og av de naturtoner jeg hadde lyttet til."

Presten og fruen rystet av og til på hodet til denne fortellingen, mens den eldste broren fremdeles nu og da henkastet noen ord om slett fordøyede romaner, sentimentalitet og overspenthet; de andre lot til å høre på den med forundring og bifall, idet de snart smilte, snart nikket til skildringen. Da den var til ende, tok doktoren ordet: "Jeg kan ikke annet," sa han, idet han bukkende nærmet seg fortellerinnen, "jeg kan ikke annet enn takke frøkenen for denne poetiske virkeliggjørelse av den synsmåte jeg har satt frem. Jeg er imidlertid ikke fullkommen viss på om det har vært Deres mening, på denne måte å ta den i forsvar." - Frøkenen satte et likeså fremmed, forundret og spørrende ansikt opp til denne talen som tilhørerne. Noen brast tilmed i latter, hvorfor doktoren fortsatte: "Nu, det var altså ikke således ment. Hvis det da må være meg tillatt å ytre meg angående opprinnelsen til de syner eller fornemmelser gjennom syns- og høreredskapene De hadde, da er det min uforgripelige mening at nervefeberen og den efter sykdommen stigende livskraft og nervevirksomhet, ytterligere forøket ved den, under solstrålenes påvirkning på trærne og skogen, av disse rikeligere utstrømmende surstoffgass eller livsluft, har fremkalt en spent eller overinsitert stemning, hvorav synene naturlig fremgikk." - Hele selskapet satte i å le, hvorefter den yngste av prestens sønner til alminnelig fornøyelse søkte å godtgjøre at hele fortellingen var et klart og håndgripelig bevis for det han tidligere hadde fremholdt.

Under denne meningskamp som nu oppsto, kom den eldre av prestens sønner inn igjen fra en utfart til folkestuen. "Har dere lyst," sa han, "å høre spurninger og eventyr? Har dere lyst til å leke juleleker eller å se på, skal dere gå ut i borgstuen; der er det i full gang."