Julekveld i skogen

Det var julekveld i skogen. Fjernt fra verdens ståk og larm
lå en rødmalt liten stue, heller fattigslig og arm
Der i stuen, som var dekket av den hvite julesnø
der lå gamlemor og gumlet på sitt siste stykke brød

Gjennom sprukne, frosne ruter titter julestjerner inn
på de salte juletårer på den gamles gamle kinn
og ved gruen, der det ulmet i den siste tyriflis
satt han gamlefar og drømte om en fordums julegris.

Bare armod var å spore på de gamles julebord
All den julemat de eide var en muggen fleskesvor
Og i taket glødet lampen som Myklerisk rubin
der den brente deres siste dråper juleparafin

Alt som hørtes denne julekveld av julelyd og låt
var de gamles såre julehulk samt julesukk og gråt
Over skogen ruget freden kun en dompapp satt og svor
i et julenek som viste seg å være fra i fjor

Da med ett av domme bjellers klang blir julefreden brutt
De blir dommere og dommere, men tier så til slutt
Og på stien opp til stuen høres glade juletrinn
Derpå dunker det på døren, det er noen som vil inn.

Men det var nok ikke julenissen, slik en skulle tro
Der i døren full av juleøl og julestemning stod:
en person med pels, Amerika-koffert, briller og sigar
Samt en juleklump i halsen, mens han hvisket: Mor og far!

Det var eldste sønn i huset og familiens sorte får
han som ingen hadde hørt ifra på fir'ogtyve år.
Men nå stod han der og julesang en julemelodi
mens han åpnet julekofferten med julegaver i.

Det var juletre med julelys og julegrøt med fett
og de gamle åt og koste seg og gråt en juleskvett
Og de før omtalte juletårer silte gang på gang
da de begge to fikk nye sett med tenner i presang

Stillhet senket seg i stuen, brutt av julerap og -stønn
fra de juleglade gamle og den julesendte sønn
Men da fram på julebordet sattes juledram og røyk
gjorde gamlemor et hallingkast så sengehalmen føyk

Dog mens julenatten senker seg med trollskap og mystikk
over juleglede, julestas og juleromantikk
lar vi julesangen slutte, for de gamles julekveld
ble jo nettopp slik vi ventet: Det ble jul alikevel!