Livsløgnen kan ikke stoppes

Fra Norske Dikt
Hopp til navigeringHopp til søk

Livsløgnen kan ikke stoppes, som nattoget.
Som nattoget suser det forbi hus og mann.
Teveskjermen rører svulsten, tar det i munn.
Glasskjermen er en glasskiste, sjelens vitrin.

Jeg husker deg, barn, du var et offer selv, eller
kanskje var det din far, kanskje din bestefar,
nå lever du for hevn: den søte skaperakt
av tomme sekker kjød, sjelsforlatte knokler.

Ingen mistenker din hvite hånd for å ta
blod i munn, rødt blod i ordets fossende gap,
står du vakt, hvisker din liljemunn: "Drep stille!»
Du, rettstatens fyrtårn og frihetens verge!

Noen dager har jeg en sykelig trang for
overgivelse til din konformitetsmaskin,
og lar deg deformere knoklene mine.
Le! en mann som deg har alltids noen venner.

Du viste at makt elsker sin kastrasjon som et
lystig tvekjønnet insekt kopierer sitt skall
og med plettfritt image flirer marmorbysten.
Du slår meg hvis jeg ler! Jeg må le og slår meg selv!

Jeg har ytringsfrihet, men dikterte tanker:
slik er demokratiets skjulte diktatur.
Bruk en gang! destruer! dere, rene av hjertet:
Alle ser på teve, ingen ser de døde.

Du vil være høylydt som rosen i hagen.
La liljen lære meg stillhet uten stumhet.
Alt hva verdighet er avsløres av synden,
for ingen kan krenke det hvis det ikke finnes.

Eva Maria Loys

Skriv noe positivt og fornuftig
Alle fornuftige kommentarer er varmt velkommne her på Norske Dikt. Dersom De ikke er hypp på å skrive anonymt kan De registrere Dem og/eller logge inn. Det er ekstra gratis.