Min Verden

Min verden vil aldri igjen bli som før
du lukket opp og igjen en dør.
Innerst i sjelen det finnes en ro
men veien å gå dit er vinglet og tung.

Du gav meg en styrke, en tro og et håp
beskjed om å ringe når mot var brukt opp.
Den styrken du gav meg, den trengte du selv
nå sitter jeg her og minnes en venn.

En venn som for alltid vil varme min sjel
når tanker og lengsel forstyrrer min fred.
Din pust i min nakke varmet mitt sinn
en tåre renner fra øye til kinn.

Jeg savner deg vennen, og setter på klem
den døren du lukket opp og igjen.
Men kanskje en dag, vi vil møtes igjen
når stjernene blinker meg hjem til min venn.

av Marit Irene Jensen.