På dypt vann

Hun var i ferd med å drukne i de blåeste blå
da lyden av knust glass
brakte henne tilbake til nuet.
Varmen var kvelende og behovet for luft
var absolutt til stede
men det var puste hun skulle nå,
sakte og forsiktig
der hun på nytt var i gang
med et raskt dykk i de blåeste blå.
Glassblåserens øyne glitret
som krystaller mot et ny blåst glass
og ble til en diamant i hennes minne.
Den myke stemmen hans
var som fløyel i et melkeglass
når han roste hennes blåseferdigheter
utover forsamlingen.
Takk Gud for at slike skapninger finnes og
gjør en regnværsdag om til glede og smil.

av Marit Irene Jensen.