Pål Andrestua

Det var engang en kjerring som hadde en tunghørt mann, og det var en god dott; men derfor holdt hun også mer av gutten i den andre stua, som de kalte Pål Andrestua.

Tjenestegutten hos den tunghørte mannen merket godt det, at det var noe mellom disse to, og så sa han engang til kjerringa: "Tør du vedde ti daler, mor, at jeg skal få deg til å åpenbare din egen skam?"

"Ja, det tør jeg nok," sa hun, og så veddet de ti daler.

Så var det en dag gutten og den døve mannen sto på låven og tresket, da merket gutten at Pål Andrestua kom til kjerringa igjen. Han sa ingenting; men en god stund før dugurstid, snudde han seg om mot låvedøren og skrek i med ett: "Ja da!"

"Nå, skal vi alt inn nå da?" sa mannen, han hadde ikke merket noe.

"Ja, vi skal vel det, siden hu mor roper," sa gutten.

Da de kom inn svalen, tok gutten på å hoste og harke så konen kunne få gjemt Pål Andrestua. Da de kom inn, sto det et fat med rømmegrøt på bordet.

"Nei, nei da, mor!" sa mannen, "skal vi ha rømmegrøt i dag?"

"Å ja, vi skal det," sa kjerringa, sur og vill var hun.

Da de vel hadde ett og hadde gått ut igjen, sa hun til Pål: "Det er fanden til tryne, denne gutten; dette var nå hans skyld. Men nå får du se åkomme avsted, så skal jeg komme ned i enga til deg med mellommiddag."

Dette sto gutten i svalen og lydde på.

"Far," sa han, "nå mener jeg det er best vi går ned i dalen og gjør i stand skigardstykket som er blåst ned, for svinene deres i den andre stua går og roter opp enga vår."

"Ja, vi får vel det," sa mannen, for han gjorde alt det de sa til ham.

Ved mellommiddagstid kom kjerringa skjektende ned i enga med noe under forkleet.

"Nei, nei, mor! nå mener jeg du ikke er lik deg sjøl lenger," sa mannen; "skal vi nå ha mellommiddag også?"

"Å ja, dere får vel det," sa hun; mye villere var hun enda.

Og de levde vel, spiste både lefse og smør, og fikk brennevin attpå.

"Jeg går bort til han Pål Andrestua med litt også jeg, mor," sa gutten, "for han har nok ikke fått noe mellommiddag."

"Ja gjør det," sa konen; da ble hun blid igjen med ett.

På veien plukket gutten opp lefsen og slapp en smule nå og da, etter som han gikk.

Da han så kom bort til Pål Andrestua, så sa han: "Du får nok akte deg du, for kallen vår har merket du kommer vel ofte til kjerringa; det synes han ikke noe videre om, og nå har han bannet på han skal sette øksa i deg, så snart han får se deg."

Pål ble skremt og ille ved, og gutten gikk tilbake igjen til mannen.

"Der er noe uferdig på plogen hans Pål," sa han, "og så ba han at du ville ta med deg øksa og komme bort og stelle litt på den."

Ja, mannen gikk og tok med øksa, men Pål Andrestua fikk ikke øye på ham, før han tok til bens det beste han kunne. Mannen snudde og vendte på plogen og så på den på alle kanter, og da han ikke kunne se noe uferdig på den, så gikk han tilbake igjen, men på veien plukket han opp lefsesmulene gutten hadde sloppet ned. Kjerringa sto en stund og så på dette, og undres på hva det var mannen sanket opp.

"Å, han far plukker nok opp stein," sa gutten, "for han har merket at denne Pål Andrestua renner så ofte over hos oss, og det synes kallen ikke noe videre om, og nå har han bannet på at han vil steine i hjel hu mor."

Kjerringa avsted det forteste hun kunne.

"Hva er det hu mor setter slik avsted etter?" spurte mannen, da han kom fram.

"Å, det er nok varme løs hjemme," sa gutten.

Mannen etter, og kjerringa føre og skrek: "Å, slå ikke i hjel meg, slå ikke i hjel meg, så skal jeg aldri la Pål Andrestua komme til meg mer!"

"Nå er de ti dalerne mine," ropte gutten.