Peik

Det var engang en mann og en kone; de hadde en sønn og en datter som var tvillinger; og de var så like at de kunne ikke skilles fra hverandre ved annet enn klærne. Gutten kalte de Peik. Han var lite til nytte mens foreldrene levde; for han hadde ikke hug til annet enn å gjøre narr av folk, og han var så full av spikk og skøyerstreker at ingen kunne være i fred for ham. Men da de var døde, ble det verre enda; han ville ikke ta seg noen ting til; han gjorde bare ende på det som var igjen etter dem, og la seg ut med alle folk. Søsteren strevde og karet alt det hun orket, men det ville ikke monne, og så sa hun til ham hvor galt dette var, at han ikke ville gjøre noe gagn, og spurte:

"Hva skal vi ha å leve av, når du har gjort ende på alt?"

"Så vil jeg ut og narre en," sa Peik.

"Ja da kommer du tidsnok, Peik," sa søsteren.

"Får prøve," sa Peik.

Da det var ende på alt, hadde de ikke mere; så lakket Peik av gårde, og han gikk og han gikk, til han kom til kongsgården. Der sto kongen i svalen, og da han fikk se gutten, så sa han:

"Hvor skal du hen i dag, Peik?"

"Å, jeg skulle bort og se om jeg kunne få narret en," sa Peik.

"Kan du ikke narre meg da?" sa kongen.

"Nei, jeg kan nok ikke det, for jeg glemte narrestikkene mine hjemme," sa Peik.

"Kan du ikke gå etter dem?" sa kongen; "jeg kunne ha lyst til å se om du er slik en skøyerfant som folk sier," sa han.

"Jeg duger ikke til å gå," sa Peik.

"Jeg skal låne deg hest og sal," sa kongen.

"Jeg duger ikke til å ri heller," sa Peik.

"Vi skal løfte deg oppå," sa kongen, "så kan du vel henge på."

Ja, Peik klødde og klorte seg i hodet som han ville rive luggen av, og lot dem løfte seg oppå; der satt han og slang både hit og dit, så kongen kunne se ham, og kongen lo så det tåret i øynene, for slik rytter til hest hadde han aldri sett før. Men da Peik var kommet inn i skogen bakom haugen, så kongen ikke kunne se ham lenger, satt han som han var spikret, og red avsted som han hadde stjålet både gamp og grime, og da han kom til byen, solgte han både hesten og salen.

Kongen gikk der imens og stundet og ventet på at Peik skulle komme slingrende tilbake igjen med narrestikkene sine, og lo stundomtil, når han kom i hug hvor ynkelig han så ut, da han satt og slang på hesten som en høysekk som ikke visste hva for en kant den skulle dette til. Men det varte syv lange og syv brede, og det kom ingen Peik; så skjønte kongen til sist at han var narret og snytt både for hest og sal, enda Peik ikke hadde narrestikkene med seg, - og så ble det en annen låt, for da ble kongen sint og ville i vei og ta livet hans.

Men Peik hadde fått visst dagen da han skulle komme, og sa til søster si at hun skulle sette på veiksteinsgryta med en dråpe vann i. Med det samme kongen kom, rev Peik gryta av varmen og inn på stabben med den, og kokte graut på huggestabben.

Kongen så på dette, og ble så rent opp i under at han glemte det han kom etter.

"Hva vil du ha for den gryten?" sa han.

"Jeg kan ikke være av med den," sa Peik.

"Hvorfor kan du ikke det?" sa kongen; "jeg skal gjøre rett og riktighet for meg," sa han.

"Jo, den sparer meg både bry og penger, både skogleie og huggelønn, både kjøring og føring," sa Peik.

"Det er det samme, jeg gir deg hundre daler," sa kongen; "nå har du narret av meg hest og sal, og biksel på kjøpet; men det får gå for det det er, når jeg får gryten," sa han.

Ja, så fikk han ha den da, sa Peik.

Da kongen kom hjem, ba han fremmede og laget til gjestebud; men maten skulle de koke i den nye gryta, og den tok han og satte midt på gulvet. De fremmede trodde kongen ikke var riktig vettug, og gikk der og dyttet til hverandre og lo av ham, og han gikk omkring gryta, og kaklet og kaklet, og sa alt i ett: "Ja ja, bi bare litt; ja ja, bi bare litt, nå koker det snart." Men det ble ingen kok. Så skjønte han at Peik hadde vært ute med narrestikkene sine og lurt ham igjen, og så ville han avsted og drepe ham.

Da kongen kom, sto Peik ute ved låven.

"Ville hun ikke koke?" sa han.

"Nei, hun ville ikke det," sa kongen; "men nå skal du unngjelde for det," sa han, og ville fram med kniven.

"Det skal du få meg til å tro," sa Peik; "for du tok ikke stabben."

"Skal tro det ikke er løgn du farer med?" sa kongen.

"Det er stabben det står på; hun koker ikke uten -" sa Peik.

Hva han da skulle ha for den?

Tre hundre daler var den vel verd; men for hans skyld fikk den gå for to, sa Peik.

Så fikk han stabben og reiste med, og ba fremmede og laget til gjestebuds, og satte gryta på stabben midt inne i stua. De fremmede trodde han var blitt både tull og tosk, og de gikk der bare og gjorde narr av ham, og han kaklet og kaklet om gryta, og sa rett som det var: "Bi litt, nå koker hun, nå koker hun snart"; men det ble ikke mere av det på stabben enn på bare gulvet.

Så skjønte han at Peik hadde vært ute med narrestikkene sine denne gangen òg. Han rev seg i luggen og ville avsted på flekken og drepe ham, og nå skulle han ikke spare ham enten han låt vel eller ille.

Men Peik hadde laget seg til å ta imot ham igjen. Han slaktet en vær, og tok og hadde blodet i vomskinnet, og pakket det ned i barmen på søster si og ba henne føre hva hun skulle si.

"Hvor er Peik!" skrek kongen; han var så sint at han skalv i målet.

"Han er så skrøpelig at han ikke orker å røre seg," sa hun, "og så skulle han prøve å få en blund."

"Du får vekke ham," sa kongen.

Nei, det torde hun ikke, for han var så hastig.

"Ja, jeg er enda hastigere," sa kongen, "og vekker ikke du ham, så skal jeg..." sa han, og tok bortved siden, der kniven var.

Nei, så skulle hun til å vekke ham. Men Peik snudde seg brått i sengen, dro ut en liten kniv, og rispet henne i værvomma, så blodspruten sto av barmen på henne, og hun falt over ende på gulvet som hun var død.

"For en fanden du er, Peik!" sa kongen; "skjærer du ikke i hjel søster di, og det så sjølve kongen står og ser på det!" sa han.

"Det er ikke farlig med liket så lenge det er vær i nesa på meg," sa Peik, og fikk fram et bukkehorn, som han ga seg til å tute på, og da han hadde tutet en brudeslått, så satte han hornet borttil henne og blåste liv i henne igjen.

"Bevare meg vel for deg, Peik! Kan du drepe folk og blåse liv i dem igjen også, du da?" sa kongen.

"Ja, hva råd var det for meg ellers?" sa Peik; "jeg kom til å drepe alle dem jeg kom nær, for jeg er så hastig av meg, ser du," sa han.

"Ja, jeg er også hastig," sa kongen, "og det hornet må jeg ha; jeg skal gi deg hundre daler for det, og så får det være det samme, jeg får gi deg etter at du narret av meg hesten, og at du snøt meg på gryten og stabben og hele greia."

Peik hadde vondt for å være av med det, men siden det var kongen, fikk han vel ta det. Og så fikk kongen det, og reiste hjem det forteste han kunne, og han var ikke før kommet hjem, før han måtte prøve det. Han tok på å krangle og kjekle med dronningen og den eldste datteren, og de kjeklet igjen og sa ham imot; men før de visste ordet av det, dro han ut kniven og stakk dem i hjel, og de andre rømte stua, så redde ble de.

Kongen gikk og drev på gulvet en stund, og snakket om at det var ikke farlig med liket så lenge det var vær i ham, og annet slikt som hadde rent gjennom munnen på Peik, og så fikk han fram hornet, og til å tute og blåse; men enda han blåste alt det han orket, både den dagen og den andre, så fikk han ikke blåst liv i dem; de var døde og de ble døde, både dronningen og datteren, og han måtte koste dem i jorden og holde gravøl attpå.

Så strøk han til Peik igjen og ville ta livet av ham; men Peik hadde sine runer ute, så han visste av at kongen kom, og sa til søsteren:

"Nå får du bytte klær med meg og reise din vei, så kan du ta og ha alt vi eier."

Ja, hun byttet klær med ham og pakket sammen og reiste av gårde det forteste hun vant, og Peik satt igjen der alene i jenteklærne.

"Hvor er han Peik?" sa kongen, han kom så harsk og så hard gjennom døren.

"Han har reist sin vei," sa han som satt igjen i søsterklærne. "Ja hadde han nå vært hjemme, så skulle jeg ha drept ham," sa kongen; "det var ikke verdt å spare livet på slik en skarv," sa han.

Han hadde sine runer ute, og visste at kongen kom og ville ta livet hans for narrestikkene han fór med, men meg lot han bli igjen her både matløs og rådløs," sa Peik, og gjorde seg så lekker og fin som en jente.

"Vær du med til kongsgården, du -; det er ikke verdt å sitte og sulte borti stua her," sa kongen.

Ja, det ville han gjerne, og så tok kongen ham med seg, og lot ham lære all ting og holdt ham som sin egen datter, og det var mest som kongen hadde igjen de tre døtrene sine, for Peikegutten sømmet og sydde og låt og lekte med dem, og var sammen med dem både sent og tidlig.

Da det led på, kom det en kongssønn på friing dit.

"Ja, jeg har tre døtre," sa kongen, "det står på hvem du vil ha av dem."

Han skulle få lov å gå opp i sykammeret og snakke og gjøre seg kjent med dem. Jo, så likte han Peik best og kastet et silkeplagg i fanget på ham. Så var det å brygge og bake til bryllupet, og da det led om en stund, kom skyldfolkene hans og kongens folk og tok på å ture og drikke bryllup. Men da det led på kvelden den første bryllupsdagen, torde ikke Peik bli lenger og la av gårde, så bruden ikke var å finne; men det som verre var; begge kongsdøtrene fikk vondt så brått, og rett som det var, kom der reisende to småprinser til verden, så folket måtte fare hjem midt i beste leken og bryllupsturingen.

Kongen både sørget og var harm, og undres på hvordan dette hang i hop.

Så satte han seg på hesten og red ut, for han syntes det ble for ødt og leit å være hjemme; men da han kom ut på jordet, satt Peik der på en stein og spilte på munnharpe.

"Sitter du her, du Peik?" sa kongen.

"Javisst sitter jeg her, hvor skulle jeg sitte ellers?" sa Peik.

"Nå har du narret meg grovt gang på gang," sa kongen; "men kom nå og vær med hjem, så skal jeg drepe deg."

"Ja, det er vel så det," sa Peik, "når det ingen annen råd er, så får jeg vel til, jeg med," sa han.

Da han kom hjem i kongsgården, gjorde de i stand en tønne som Peik skulle puttes ned i, og da den var ferdig, kjørte de den opp på et høyt fjell; der skulle han ligge i tre dager og tenke over det han hadde gjort, før de veltet ham utfor og til fjords.

Tredje dagen kom det en rik mann gående, og Peik satt inni tønna og sang: "Til himmerik og til paradis, til himmerik og til paradis skal jeg fare; men inte vil jeg og inte vil jeg i engleskare."

Da mannen hørte det, spurte han hva han skulle gi for å komme i hans sted.

Det fikk vel bli mye det, mente Peik, for det sto ikke skyss tilsagt til å fare til himmerik alle dager.

Mannen ville gi ham alt det han eide, og så slo han ut bunnen og krøp ned i tønna istedenfor Peik.

"Lykke på reisa," sa kongen, han trodde det var Peik som var inni; "nå farer du til fjords fortere enn om du fór med reinskyss, og nå er det ute både med deg og med narrestikkene dine," sa han.

Før tønna var halvveis utover fjellet, var det ikke en stav og stump igjen av den eller av ham som var inni. Men da kongen kom hjem til kongsgården, var Peik der før ham, og satt på tråtta og spilte på munnharpe.

"Sitter du der, Peik?" sa kongen.

"Javisst sitter jeg her, hvor skulle jeg sitte ellers?" sa Peik. "Jeg kan vel få leid hus her til alle hestene og feet og pengene mine?"

"Hvor veltet jeg deg hen, så du fikk all den rikdommen?" spurte kongen.

"Å, du veltet meg til fjords," sa Peik, "og da jeg kom til bunns, var det nok å ta av, både hester og fe, både gull og gods; de gikk i flokker og lå i hauger så store som hus," sa han.

"Hva vil du ha for å velte meg samme veien?" sa kongen.

"Å, det er ikke mere påkosta det," sa Peik; "du tok ikke noe av meg, så vil ikke jeg ha noe av deg heller."

Så stappet han kongen i en tønne og rullet ham utover, og da han hadde gitt ham friskyss ut over fjellet, reiste han hjem til kongsgården. Der tok han og holdt bryllup med den yngste kongsdatteren. Siden styrte han land og rike, men han gjemte narrestikkene sine, og gjemte dem vel, så det ble hverken hørt eller spurt mere om Peikegutten, men bare om sjølve kongen.