Sju år gammal graut

Det var også en gutt en gang som skulle ut og fri. Mor hans ville støtt ha det så rent at "det skulle være som det var blåst", sa hun.

Det ville gutten også, og derfor ville han ha en kjerring som var likså renferdig som mor hans. Men hvordan han skulle komme etter om de var renferdige eller lortvelte, det gikk han lenge og grundet på. Jo, til sist fant han på det. Han ballet den ene hånden sin inn i duker og plagg, som om han hadde en stor verk i den, og så dro han i veien. Der han kom, tok de imot ham som de er skikk å ta mot en frier til gårds, både med øl og med drikk, både med mat og med prat, og noe av det første de tok til å prate om, det var hånden hans, hva som feilte den.

Å, han hadde en finger som det hadde kommet troll i, vasstroll kalte de det, sa han; han hadde søkt både doktor og kloke koner; men det var ingen råd.

Det var da ingen ting som det ikke var råd for, uten døden, mente gårdsfolket.

"Ja, en råd sier de det er," sa gutten.

Hva det var?

Det var sju år gammal graut; men det var vel ingensteds å få, sa han.

"Pøh, ikke annet?" sa de; "det skal det visst bli råd til; for i grytene våre og i de gamle grauttrauene er det skóver som visst er både sju og fjorten år gamle," sa de.

Jo, det var renferdige folk!