Sommeren 69
Sommeren 69
Humlene summet hissig over blomsterengen også sommeren 69,
da det yndigste vesen jeg noen gang hadde sanset åpenbarte seg.
Og hun var 17 år, som jeg.
Hennes hår var lyst som sommerdagen, og blafret lekent i solgangsbrisen,
der hun danset seg nedover engen,
som en forførende sommerfugl fra blomst til blomst.
En heftig, intens og lidenskapelig forelskelse oppsto brått i det lille turiststedet,
innerst i en fjord, på grensen til Sørlandet.
Latteren og livet var lystig og endeløst.
August overfalt oss som et brutalt tordenskrall,
og det glødende sorgløse tilvære gikk mot sin svanesang.
I skumringen, i vår siste sensommernatt,
mens månen stablet en søyle av skinnende sølv i krusningene på fjorden,
satt vi tett omslynget, og ordløse.
Vi fornemmet våre lengtende åndedrag som tikket mot den ubarmhjertige avskjed.
Og ut av reiseradioen lød en dempet Gary Puckett and the Union Gap, Kiss Me Goodbye…
Slå på automatisk oppdatering av kommentarer