Stamtre
Så langt bak i tiden jeg kjenner
min ætt - er det folk som har slitt.
De startet med to tomme hender
og strevet for sig og for sitt
en levetid uten å skofte.
Men alt de fikk hånd om til slutt
var treller i hånden - og ofte
en finger som var noe stutt.
En eldgammel sannhet forteller
at arbeidet adler en mann.
Så merkelig sjelden det gjelder
for træller av fødsel og stand!
- De gikk på med krummede rygger
i håp om å slite sig fri
og stupte i graven som skygger
av det som de tenkte å bli.
Den første jeg kjender av ætten
fikk ryddet sig plass i en skog
og bygget en hytte på pletten
og berget sig brød med en plog.
Så avlet hin adelsmann unger -
men jorden var karrig og hård.
Og så kom der uker av hunger,
og ukene vokste til år.
Min oldefar, fløteren Ola,
var en av det sprekeste slags
som tumler og strir under sola.
Han sprang i en elv som en laks!
Men Ola blev revet i fossen
et år, da det meste var fløtt.
Det skjedde - men ingen vet åssen,
man sa han var utkjørt og trøtt.
En annen bedrøvelig ridder
drog ut for å søke sin lykke.
- Bak skoger og snehvite vidder
bær Yukon et hemmelig smykke:
det røde og skinnende gull.
Han kjempet vel slik som han skulde,
men damen var lunefull,
og ridderen døde av kulde.
Og bestefar, fuglen i buret,
som drømte om skogen ved gry...
Hans ansikt blev gråblekt og furet
av mørket og bråket i by.
Og glansen i øinenes blånen
tok støvet i verkstedet med,
og tidlig blev håret om månen
så gråhvitt som gatenes sne.
Og alle de andre av slekten
blev adlet på selvsamme vis.
De segnet i kne under vekten
av alle de byrder som gis,
og så fikk de ridderslaget
og æren på gravens rand:
- Han var av det rette slaget,
en sliter, en pryd for sin stand!
Så var de vel vakre og stolte
og ranke i hjerte og sjel ?
Jeg vet også noen som solgte
sig selv til å kysse den hæl
som trådte dem grusomt i støvet.
Jeg vet også nogen, hvis hånd
har nølt og har rystet som løvet,
når herskeren la dem i hånd.
Og nogen, hvis hjerner var tåket
av bibelen, trællenes bok,
sang salmer og takket for åket:
- Pris Herren som gav og som tok!
Tålmodige bar de sin byrde
og la den ved himmelens port.
Sagtmodige lot de sig myrde
og takket mens mordet blev gjort.
Nuvel, jeg er gren av min stamme
og bærer den samme slags bark,
og margen er også den samme,
og veden er hullet av mark.
Men skulde jeg henge litt bedre,
litt mere i sol og i le -
så sier jeg takk, mine fedre.
Nu suser en sang i vårt tre!
Slå på automatisk oppdatering av kommentarer