Stigen (moderne språk)

Hvor helst man flere er enn to
man meget sjelden kan forlikes.
Der trettes må
og der skal skrikes.
Ja, mellom gifte vil man finne
at selv det lille tall av to
er nok til endskap på all ro.

I fra en stiges trinn,
fra hver en pinne,
ble hørt en gang slik larm
at alle kunne merke lett,
at striden var i mellom dem
om rang
og fortrinnsrett.
Det trinn som høyest satt
høyt skrek
på høyst naturlig privileg,
å være et slags øvrighet
for dem som fantes lengre ned.

"Hvem er så blind
at han ei øyner
hvor grenseløst
seg frekkhet høyner?
Det snakk om likhet noen fører
og andre elsker så å høre,
er jo urimeligst av alt
hva sunn fornuft - ha ha - har talt
og tenkt av galt.
Blott først og fremst man har i minne
at skjebnen just har anbrakt der
hvor best han passer inn enhver."

"Å unnskyld meg",
falt inn en pinne,
"å, unnskyld meg, jeg ville blott påminne deg
at man av samme tre oss gjorde.
Ved rene slump du deg deroppe ser."

"Kanskje," så lød den høyes svar,
men en gang over deg
man satt meg har.
Det er min rett,
og tiden som på jord
gjør hellig alt,
har helliggjort og den.
Og du, for sent du kommer for igjen
å styrte om den en gang gjorte orden.
Hold bare kjeften pinner,
og dere i hva gjort er
ydmykt finner."

Tilfeldigvis forbi en vismann kom
og stanste ved det skrik og skrål i gangen.
Og med ett grep
han snudde stigen om.
Da ble det slutt på tretten
og på rangen.

Se også: Stigen (gammelnorsk)