Stjernetrikken

Fra Norske Dikt
Hopp til navigeringHopp til søk

En kjølig natt – en vinternatt –
jeg våket i min seng;
jeg fikk ikke sove, men lyttet til natten
og stjernenes klare refreng.

Da var det at en av dem ropte til meg;
til meg, til lille meg!
Og jeg satte meg opp og lyttet til kallet:
målløs lyttet jeg.

Den kalte meg ved eget navn,
som om den kjente meg …
jeg reiste meg opp, grep fatt i min kåpe, –
mot stjernene gikk min vei.

Stille og klar en vinternatt
ventet meg der ute –
innenfor hvilte en verden kjent
bak den blanke rute.

Jeg løp og jeg vandret og løp litt til,
til jeg snarere fløy enn gikk,
jeg svevet i en stjernespiral
i en lysende stjernetrikk.

Jeg lengtet kanskje noe hjem
til huset jeg bodde i
og min pute i min egen seng, –
men å, som jeg følte meg fri!

Derfor stanset jeg ikke før
jeg var nådd så langt som jeg kunne,
ved stjernene med sine glitrende glør
og den mektige månen runde.

Jeg visste jeg var ved mitt endestopp
på det stedet hvor stjernene henger;
men så smilte jeg og vendte meg opp
og fortsatte enda lenger.


av Karinklon (ris og ros)

Skriv noe positivt og fornuftig
Alle fornuftige kommentarer er varmt velkommne her på Norske Dikt. Dersom De ikke er hypp på å skrive anonymt kan De registrere Dem og/eller logge inn. Det er ekstra gratis.