Storby-natt

Fra Norske Dikt
Hopp til navigeringHopp til søk

Jeg går og drømmer i den lange gate
på bunden av den milevide by.
Så langt jeg øiner løper denne flate
som skinner med en glans lik valset bly
i skjæret fra de høie buelamper.
For det er natt. Og det er lyst og godt
her nede på de asfalterte dybder.
Forlengst er dagen og dens mørke gått.

Nu er tiden da de gode sover.
En klokke slår den annen time inn.
Det runger langsomt fra et sted høit over
de mange buelampers hvite skinn.
Som i en veldig tunnel klinger lyden
av mine skritt imellom vegg og vegg.
En kvinne smyger hånden i min lomme,
og henger ved mig som en sulten klegg.

En prikk av lys blir synlig langt derhenne
hvor gaten ender i en loddrett sprekk.
Der dirrer av en lyd jeg skulle kjenne...
Og prikken blev en bil. Men den er vekk.
Jeg hører motorsurret langsomt svinne
langt inne mellem disse tause hus.
Men fjernt, som fra en kjempestor konkylje
slår byen ut sitt monotone sus.

Og varm av lykke går jeg og kjenner
i dette dyp har jeg mitt hjem, min rot.
For her er alltind skapt av menneskehender -
fra lyset ned til stenen ved min fot.
Her blinker ingen stjerner gjennem natten
som stumme trusler om en evighet,
her hvisker ikke mulmet mot mitt øre
sin uforståelige hemlighet.




Skriv noe positivt og fornuftig
Alle fornuftige kommentarer er varmt velkommne her på Norske Dikt. Dersom De ikke er hypp på å skrive anonymt kan De registrere Dem og/eller logge inn. Det er ekstra gratis.