Svanesang for den fortape sjel
Jeg kjenner sand under tærne,
en kald vind gjennom håret,
og lukten av røyk fra et falmet bål
som klistrer seg til den kalde og fuktige huden min.
Ut mot horisonten glimter jeg;
Noe, noe som kaller meg.
Det er en stemme med toner av trøst.
For ut av stillheten hviskes ord, ord fra en gammel venn.
Hun sier: Ei skal en glemme,
at i mørkets natt vil dagen alltid gry.
Jeg legger meg på svøm,
på svøm fra fortvilelsens spor av uro i sanden.
På svøm fra sjalusiens tvilende tåke.
Jeg svømmer over et hav av tankespinn.
En strandet sjel, på røm fra sinnets kyst.
Bølger drar meg lenger og lengre tilbake,
bølger som fjell av skrik og fordervelse kaster meg rundt.
Og der jeg blir skilt fra virkelighetens horisont,
drukner jeg en stille død i glemselens altoppslukende tåke.
Slå på automatisk oppdatering av kommentarer