Tsju pus, vil du ned av bordet!

Det var en gutt som skulle ut og fri en gang, det var langt borte i en avdal. All ting var gammeldags hos de folkene han gikk til; de bodde i en røkstue, der årerøken gikk opp og lyset kom ned gjennom ljoren. Her var det en gifteferdig jente, som var så vakker at hun var navnspurt; men hun hadde et lyte, hun og.

De tok nokså vel imot frieren. Men mens de satte fram på bordet både lefser og flatbrød og spekeboger og rømmegraut og bar fram et helt stort smørstykke, så var det gått en rift i et plagg, og den skulle nestes sammen i en fart. Det skulle de ha en nål til, men det var ingen synål å finne. Så sa kjerringa i stua. "Du får til å lete du og, datter mi, du som har så godt av synet."

Ja, hun til å lete både høyt og lavt. Til sist glante hun langs oppetter ljorestangen. "Der sitter den," sa hun, "øverst oppe ved gluggen. "Det var ikke noe menneske som kunne se en synål der oppe. Nå, nålen kom ned, riften ble stoppet igjen, alt var godt og vel, og jenta gikk og brisket seg på jordgulvet. Men så hadde de en gulblommet katt der i stua; den syntes hun hadde satt seg opp på bordet - men det var smørstykket hun tok for katten -, og så drev hun til smørstykket så det sa klask borti veggen: "Tsju, vil du ned av bordet, pus!" sa hun.

Det var jente som hadde godt av synet, det.