Ved Graven

En sten så ny og pen
Står oppstilt på rekke, den står der blant flere.
En sten så mørk og ren
har hvite bokstaver, og due på ben
Mot sjøen vender det mange bed
med blomster og lys er det pyntet så pent
En plen så grønn og fin
gir vakker ramme, det varmer mitt sinn
En sten så kald og våt
men den varmer meg, her hvor jeg tusler og går
Med klumpen i magen og sorgtunge skritt
lar jeg tårene komme aldeles fritt
Hvorfor min venn? Ja, hvorfor igjen?
Kjærlighet og død blir knyttet her igjen.

av Marit Irene Jensen.