Ved Porten
av Rudolf Nilsen
Vi stod ved porten til vår gamle gård
hvis grå fasade blinket søvnig-gretten
med ruter tendt av en og annen løkt,
som flakket med sitt lys forskremt og skvetten
i vindens høstlig lunefulle kast.
Man var forlengst i seng i Nr. 13,
for alle arbeidsfolk må tidlig op
og stille til sitt slit presis på pletten.
Fra byens centrum steg et sus av liv,
det gurglet i et bilhorn undertide...
— Det hadde vært vår første onde kveld,
men der kom mange, mange slike siden.
Du hadde klaget over de brutale
og hensynsløse vilkår vi har fått,
vi fattigdommens kårne som må bale
med næringssorger hele livet ut!
Jeg svarte med et forsøk på en tale —
det vilde nok bli bedre, kanskje snart,
når vi bare holdt ut for idealet!
Du smilte bittert: Ja om hundre år!
Men jeg er ung og vet at jeg er pen,
og blodet mitt går som en elv ved vår —
og: vi vil danse! skriker mine ben.
Og i mitt hjerte sitter der en flokk
av unge fugler som vil ut og fly.
Jeg elsker dig, men hvem kan elske nok
i evig trældom i så svart en by?
Slå på automatisk oppdatering av kommentarer