Vesle Åse Gåsepike
Det var engang en konge som hadde så mange gjess at han måtte ha en jente bare til å gjete dem; hun hette Åse, og så kalte de henne Åse Gåsepike.
Nå var det en kongssønn fra Engeland som skulle ut og fri; ham satte Åse seg i veien for.
"Sitter du der, du vesle Åse?" sa kongssønnen.
"Ja, jeg sitter her og setter bot på bot og lapp på lapp, jeg venter kongssønnen fra Engeland i dag," sa vesle Åse.
"Ham kan ikke du vente å få," sa prinsen.
"Jo, skal jeg ha ham, så får jeg ham nok," sa vesle Åse.
Det ble nå sendt malere til alle land og riker, som skulle ta av de vakreste prinsessene; dem ville prinsen ha å velge imellom. En av dem likte han så godt at han reiste etter henne og ville gifte seg med henne, og han var både glad og sæl da han hadde fått henne til kjæreste. Men så hadde prinsen en stein med seg, som han la framfor sengen sin, og den visste all ting; og da prinsessen kom, så sa Åse Gåsepike til henne, at hvis hun hadde hatt noen kjæreste før, eller hun ikke visste seg fri for noen hun ikke ville prinsen skulle vite, så måtte hun ikke stige over den steinen han hadde framfor sengen sin, "for den sier ham all ting om deg," sa hun. Da prinsessen hørte det, ble det sorg på henne, kan du vite; men så fant hun på å be Åse om hun ville gå isteden for henne og legge seg med prinsen om aftenen, og når han så hadde sovnet, skulle de bytte om igjen, så han hadde den rette hos seg når det ble lyst om morgenen.
Det gjorde de.
Da Åse Gåsepike kom og tro på steinen, så spurte prinsen: "Hvem er det som stiger i min seng?"
"Ren og skjær jomfru!" sa steinen, og så la de seg til å sove; men da det led på natten, kom prinsessen og la seg istedenfor Åse.
Om morgenen da de skulle stå opp, spurte prinsen steinen igjen: "Hvem er det som stiger av min seng?"
"En som har hatt tre kjærester," sa steinen.
Da prinsen hørte det, ville han ikke ha henne, det kan en nok vite, og så sendte han henne hjem igjen, og tok seg en annen kjæreste isteden.
Da han skulle besøke henne, hadde vesle Åse Gåsepike satt seg i veien for ham igjen.
"Sitter du der, du vesle Åse Gåsepike," sa prinsen.
"Ja, jeg sitter her og setter bot på bot, og lapp på lapp, for jeg venter kongssønnen fra Engeland i dag," sa Åse.
"Å, ham kan ikke du vente å få," sa kongssønnen.
"Jo, skal jeg ha ham, så får jeg ham nok," mente Åse.
Med den prinsessen gikk det akkurat like ens som med den første, på det nær at da hun sto opp om morgenen, sa steinen at hun hadde hatt seks. Så ville prinsen ikke ha henne heller, og jaget henne sin vei; men enda en gang syntes han da han fikk prøve om han ikke skulle finne en som var ren og skjær; han lette da vidt og bredt igjen i mange land, til han fant en han kunne like.
Men da han skulle til henne, så hadde Åse Gåsepike satt seg i veien for ham igjen.
"Sitter du der, du vesle Åse Gåsepike?" sa prinsen.
"Ja, jeg sitter her og setter bot på bot, og lapp på lapp, for jeg venter kongssønnen fra Engeland i dag," sa Åse.
"Ham kan ikke du vente å få," sa prinsen.
"Å jo, skal jeg ha ham, så får jeg ham nok," sa vesle Åse.
Da prinsessen kom, så sa Åse Gåsepike til henne, likesom til begge de andre, at hvis hun hadde hatt noen kjæreste eller det var noe annet som hun ikke ville prinsen skulle vite, så måtte hun ikke trå på den steinen som prinsen hadde framfor sengen sin, "For den sier ham allting," sa hun. Prinsessen ble ille ved da hun hørte det; men så var hun like ful som begge de andre, og ba Åse om hun ville gå istedenfor henne, og legge seg med prinsen om aftenen, og når han hadde sovnet, skulle de bytte om, så han hadde den rette hos seg når det ble lyst om morgenen.
Det gjorde de.
Da vesle Åse Gåsepike kom og tro på steinen, så spurte prinsen: "Hvem er det som stiger i min seng?"
"Ren og skjær jomfru!" sa steinen, og så la de seg.
Utpå natten satte prinsen en ring på fingeren til Åse, og den var så trang at hun ikke kunne få den av seg igjen; for prinsen kunne nok skjønne at det ikke gikk riktig til, og så ville han ha et merke han kunne kjenne igjen den på som var den rette. Da prinsen hadde sovnet, kom prinsessen og jaget Åse ned i gåsestien igjen, og la seg selv i rommet hennes.
Om morgenen da de skulle stå opp, spurte prinsen: "Hvem er det som stiger av min seng?"
"En som har hatt ni," sa steinen, og da prinsen hørte det, ble han så harm at han jaget henne straks på timen, og så spurte han steinen, hvordan det kunne henge sammen med disse prinsessene som hadde steget på steinen, for det kunne han ikke skjønne, sa han. Steinen fortalte da hvordan det hadde gått til at de hadde narret ham og sendt Åse Gåsepike istedenfor seg. Det ville prinsen ha greie på; han gikk ned til henne, der hun satt og gjette gjessene sine, for han ville se om hun også hadde ringen; har hun den, så er det best å ta henne til dronning, tenkte han. Da han kom der ned, så han med én gang at hun hadde bundet en fille om den ene fingeren sin, og så spurte han hvorfor hun hadde gjort det. "Å, jeg har skåret meg så stygt," sa vesle Åse Gåsepike. Så ville han se på fingeren, men Åse ville ikke ta av fillen. Så tok prinsen fatt i fingeren, men Åse, hun ville dra den til seg igjen; dermed gikk fillen av, og han kjente igjen ringen sin. Så tok han henne med seg til kongsgården og ga henne fullt opp av stas og gilde klær, og siden holdt de bryllup, og på den vis fikk vesle Åse Gåsepike kongssønnen av Engeland likevel hun, bare for det hun skulle ha ham.
