BLÅKLOKKEN

ved veikanten du står alene,
med dine klokker så pene.
jeg har så lyst til å ta deg med,
men du trives vel best på dette sted.
her kan du stå å vaie i vind,
det vil gjøre mange letter i sinn.
men det er ikke så lenge du står,
før du inn i dvalen går.
men når vinteren igjen er over,
og du ikke lenger sover.
kan du igjen vaie med dine klokker,
og kanskje jeg igjen forbi deg tråkker.
Torgeir.E