Den Veg til Livet er so trong

Fra Norske Dikt
Hopp til navigeringHopp til søk

Tone: Et trofast Hjerte, o Herre min

Den Veg til Livet er so trong:
Der sjeldan Rosor anga;
Men Klungrar veksa mangeing Gong
Og fast ved Foten hanga,
         Det sting og brenn,
         Og Blodet renn,
So tidt eg saar og magtlaus stend
Og kvider fyr at ganga.

So utrygg tidt den Vegen er;
i lyt eg varleg fara;
For Myrkheims Fyrste med si Her
Han vil meg inkje spara:
         Paa denne Ferd
         I all mi Gjerd
Eg standa maa med Herrens Sverd.
Det eine kann meg vara.

Gud strider med meg her paa Jord
Og gjeng meg trutt til Handa.
Mitt Sverd det er hans dyre Ord,
Ved det eg traust skal standa.
         Det giv meg Logn,
         I striden Togn,
Og jagar Fienden som Ogn,
So fritt eg att' kann anda.

Gud Fader til sitt Barn meg tok
Og i sitt Namn meg døypte
Og skreiv meg inn i Livsens Bok
Og i sitt Fang meg svøypte,
         Den Barnetru
         Meg bygg ei Bru
Til Livet yver Strid og Gru,
Um so meg Dauden gløypte.

Og verd mi Saal av Byrdi tyngd,
So styrk meg, milde Fader!
Giv Hjartat Kraft og evig Yngd,
So Trengsla ei meg skader.
         So fylg du meg
         Den tronge Veg
Og helst naar det til Kvelden dreg,
Og sol i Dauden glader!