Det bunnløse har ingen stemme

Fra Norske Dikt
Hopp til navigeringHopp til søk

Det er den første varme dagen i juni.
Ambulansemannen er ung. Han ligger på asfalten, foran bilen. Det renner
blod fra skjermen og panseret, ned på hånden hans.
Han ser på det, i mer enn ett sekund. Han strekker seg under bilen, famler etter en reim, er konsentrert om det han gjør, vil ikke tenke på noe annet. Så kjenner han en tung hånd på skulderen. Han snur seg og ser opp.
Det er en arbeidskamerat. Hun ser alvorlig på ham. ”Går det bra?
Vi må kjøre nå!” Han kjenner sinne i seg, mens han ser på henne. Sola bak henne skaper en glorie av det lyse blonde håret hennes. Må kjøre? Hva skal de rekke? ”Hva holder du på med?” Han ser ned igjen, tar seg sammen. ”Den sitter fast!”
Hun bøyer seg ned: ”Ranselen?” ”Hva skal du med den?” Hun ser på ham igjen, reiser seg og går rundt bilen, åpner døren, setter seg inn. Tar av brekket. Kanskje hun setter den i fri, han vet ikke. Etterpå dytter hun bilen bakover, og setter seg inn igjen.
Han drar veska fram. Liten veske til liten gutt. Noen få bøker, et eple og knekkebrød.
Nå tar hun ham i hånden. ”Uvanlig farge”, hun nikker mot ranselen. ”Men nå må du komme”, sier hun. Han reiser seg. Han tenker på et maleri han har sett. Var det Van Gogh? Han ser andre der nå. Tause vitner utenfor politiets sperrebånd. Det er varmt! Luften dirrer som var det midtsommer. Han aner bevegelse i bildet. En politimann har sett noe og skynder seg. En kvinne kommer mot ulykkesstedet. Hun er ung. Hun triller en barnevogn. Hun ser rett på ham, senker blikket mot ranselen. Han føler det som en øks mot seg. Hennes ansikt forvandles til noe, han vet ikke hva. Hun slipper vogna, springer fram mot der han står. Noen griper tak, men hun glipper.
Det er varmt. Det er støv i luften. Han ser hva som kommer. Nei, han ser ikke hva som kommer. Det bunnløse har ingen stemme, tenker han. Det er ingen lyd mer. Alt er taushet. Han slipper ranselen. Det er ingen lyd, tenker han.
”Vi må kjøre”, sier hun, ”Du kan ikke ta dette”.
Han ser moren bli båret på sterke hender. Hun bukter seg i kramper. Senene på halsen er stivt strekt ut. Munnen en grimase. Lyden er avslått.
Det er varmt. Det er ingen lyder. Det er ingen stillhet. Det er bare bunnløshet.
Og kvinnen hjelpes inn i en ambulanse, og noen tar hand om hennes baby,
og telefoner ringer . Og hun sier ”kom inn i bilen nå”, og han ser kvinnen som aldri skal …
Og de kjører bort. Taust. Bunnløst stille. …aldri som før…

*

</dikt>


Ris, ros og synspunkter
Norske Dikt welcomes all comments. If you do not want to be anonymous, register or log in. It is free.