En dæmpet lysglans -

Fra Norske Dikt
Hopp til navigeringHopp til søk

En dæmpet lysglans mot mit øielaak.
Det er en stjernes: Knæl og bed og vaak!
Jeg vaaknet tidt saa mangen smertensnat,
men bønnens lykke har jeg aldrig hat.
Be for mig du, min søte, lille skat!

Du ber i ydmykhet for far og mor,
for alle dem, som har det ondt paa jord,
for hus og hytte, for det hele land:
«Gud skjerme ogsaa ham, den gamle mand!
Vær god mot ham, tænd lys i hans forstand!»

Vel har jeg oplevd mange rare ting.
Nu merker sus jeg av en engelving,
og skjønt paa engler mest jeg har hat tvil,
saa legger jeg mit hode fromt til hvil
og sovner ind med noe av et smil.