En tanke jeg sendte med vinden
En tanke jeg sendte med vinden,
men ingen fanget den.
Et skrik jeg skrek i mørket
ble fort glemt igjen.
En tåre jeg gråt alene,
forsvant da stillheten kom.
En hånd jeg strakk ut mot lyset
klarte aldri å knytte bånd.
Et håp jeg aldri skulle miste,
forsvant med dine skritt.
Et minne jeg stadig glemmer
når jeg ser hva vi har blitt.
En sjel jeg forlot i stormen,
finnes ikke mer.
For i en verden bak skyene
er det ting vi ikke ser.
Et hjerte ble til tusen biter
med ord du aldri sa.
Et hull ble leget med tiden,
men vil aldri helt bli bra.
Et sår ble til arr,
den dagen alt tok slutt.
Et løfte om evig kjærlighet,
var et løfte som ble brutt.
En tanke full av anger
Et skrik fra sorgens sjel
En tåre sendt fra hjertet
En hånd som ønsket mer
Et håp til Gud for oss
Et minne om de vi var
En sjel fylt med smerte
Et hjerte som søkte svar
Et hull som fremdeles er tomt
Et sår du overser
Et løfte du en gang ga,
men vi finnes ikke mer.
Skrevet av: Vilde Emilie Brekke
- av Famine (ris og ros)
Slå på automatisk oppdatering av kommentarer