Jentekonfirmant I
Før sa man at dagen vi feirer i dag, er porten til voksenlivet.
At barndommens grønne, uskyldige dal, for alltid må være et minne.
Slik måtte det være den gangen det var, behov for hver trell som var startklar.
For barn kom i rekker fra alle hjem, og det hastet med at de tok ansvar.
Deg ville vi helst ha her hjemme hos oss, og nødig sende deg lenger.
Du kom som en stjerne og strødde ditt støv. Alt kunne jenta fortrolle.
Fra du skrek ditt første velsignede skrik, du viste oss kjærlighetsleien.
Du ga oss din hånd og du førte oss fram på den beste og lyseste veien.
Du ga oss gleder som perler på rad, i hjem, barnehage og skole.
Du fylte din dag med lekser og alt som fantes av idrett og moro.
Og enda så hadde du tid nok for oss, og kom med de vakreste gaver,
små dikt og en tegning, en duft av fiol, en bukett med prestekrager.
Nå er du en kvinne, og drømmen er stor, den vokste i deg hele tiden.
Vi kjenner små glimt av den drømmen, men vi, skal ikke styre den lenger.
For jenta skal vokse, og vi må gi slipp, om oppgaven vår skal ha mening.
Vi rydda en grunn, så barnet vårt fikk, et ståsted for selvstendig trening.
Så ønsker vi deg alt godt på din vei, du vet vi er ikke langt borte.
Men veier og venner er egne valg. Foreldre, dem velger man ikke.
Så håper vi kjære du velger en vei som gir deg litt motvind i gleden.
For motstand og stigning fører oss opp, og herder fram likeste veden.
Slå på automatisk oppdatering av kommentarer