Mit følge

Fra Norske Dikt
Hopp til navigeringHopp til søk

av Bjørnstjerne Bjørnson

Jeg kjører frem gjennem straalefryd
i søndagsstilhed med klokkelyd.
Alt løfter solen, fra myg til sæden,
som var den selve allkjærligheden.
Og folk forbi mig til kirke kjøre,
snart stiger salmen for aabne døre.
- Godt mod! Du hilste paa fler end mig,
skjønt du i skyndingen saa det ei.

Jeg har den herligste reisefølge,
skjønt det sig stundom mon listig dølge;
men naar du saa mig saa søndagsglad,
var det, fordi at vi flere sad;
og naar du hørte mig dæmpet synge,
de sad i tonen som en gynge.

Mig følger en med en sjæl saa stor,
for mig hun ofrede alt paa jord;
ja, hun som lo, naar min baad blev krænget,
og blev ikke bleg under uveirshænget,
ja, hun, imellem hvis hvide arme
jeg kjendte livets og troens varme.

Se, deri er jeg af snegle-arten,
at huset bærer jeg med paa farten,
og den, som tror, det er tungvint bør,
han skulde vide, hvor godt det gjør
at krybe ind under taget atter,
hvor hun staar lys mellem barnelatter.

Ei maaler tankens, ei digtets søn
saa høi en hvælving, saa dyb en bønd
som fra den himmelske kjærlighed
til der, den speiler i vuggen ned.
Ei sjælen lyser, ei hjertet dugger,
som naar dit barn under bøn du vugger.

Hvem ei har kjærlighed i det smaa,
han kan ei nængdens, ei mindets faa.
Hvem ei kan bygge sit eget hus,
hvad stort han bygger, gaar og i grus.
Med seir fra Moskva til Kartagena
han dør dog ensom paa Sankt Helena.

Har først du bygget dig selv et fæste,
saa tit du frelser endog din næste;
skjønt barnehænders- og kvindeverk,
det fæste holder din sjæl saa sterk,
at den gaar hel gjennem kamp og fare
og giver mod til den største skare.

Et enkelt hjem var saa tit et land,
naar ud det sendte dets frelsermand,
og mange tusen af hjem det var,
som landet frelst ifra slaget bar.
Og det, som bærer det gjennem freden,
er hjemmets pulsslag i travelheden.

Trods alt det fine i fremmed duft,
helt ren alene er hjemmets luft.
Der møder bare det barnesande,
og synden kysses ifra din pande;
til hjemmest hist staar der aabne døre;
ti derfra kom det, -- og did det føre!

Godt mod, du vandrer paa kirkevei;
du be'r for dine, for mine jeg;
ti bønnen bærer et stykke frem
paa veien mellem de tvende hjem.
- I bøier ind; jeg maa vid're kjøre,
mens salmen følger fra aabne døre.
- Godt mod! Du hilste paa fler end mig,
skjønt du i skyndingen saa det ei.





Skriv noe positivt og fornuftig
Alle fornuftige kommentarer er varmt velkommne her på Norske Dikt. Dersom De ikke er hypp på å skrive anonymt kan De registrere Dem og/eller logge inn. Det er ekstra gratis.