|
|
(2 mellomliggende revisjoner av 2 brukere er ikke vist) |
Linje 1: |
Linje 1: |
− | '''Brukslyrikk, fra vugge til grav. Følg lenken:'''→ [[http://dikt.org/Brukslyrikk._Fra_vugge_til_grav.]] | + | '''Diktsamlinger av Hans Anton Grønskag:''' |
| | | |
− | http://dikt.org/Tonen_som_aldri_d%C3%B8ydde_Den_andre_framtida
| + | * [[Brukslyrikk. Fra vugge til grav.]] |
| + | * [[Tonen som aldri døydde]] - Den andre framtida |
| | | |
| + | Se også [[:Kategori:Hangroen|Kategori:Hangroen]] |
| | | |
− | Dikt av [[Bruker:Hangroen|Hans Anton Grønskag]]
| + | {{forfatter |
− | DET HJELPER Å GÅ!
| + | |århundre = 20 |
− | | + | |sorter = Grønskag |
− | <dikt>
| + | |født = . |
− | Eg er ingen Dante Alighieri.
| + | |død = . |
− | Eg kan ikkje gripe handa til gamle Vergil
| + | }} |
− | og be om rettleiing og stød gjennom Dødsrike,
| + | [[Kategori:Viktig]] |
− | dalen der alle skuggane held til.
| |
− | Eg kan berre lye til hass røyst når han seier, at den varmaste staden i Helvete
| |
− | er reservert for dei som held seg nøytral
| |
− | gjennom alle kriser.
| |
− | Eg kan ikkje vera viss på at den som ventar der framme i lyset
| |
− | er salege Beatrice,
| |
− | ho som skal leie meg siste råsa opp til Paradis.
| |
− | | |
− | | |
− | Eg er ikkje Olav Åsteson
| |
− | som vaknar 13. dag jul, og er trugg blant vener,
| |
− | sette over kaffien, og kunne tala om ferda ned i våre avgrunnar og mørke botnar
| |
− | som om det var ein real dagsmars, avmerka i vegboka
| |
− | som severdighet.
| |
− | | |
− | Kvart menneskje er eit landskap av lys og redsle.
| |
− | Det går inga akse av ondskap som skil folk frå folk, land frå land.
| |
− | Eg lyer til ironien hos Jean-Paul Sartre:
| |
− | ”Helvete er dei andre.”
| |
− | | |
− | Nei, det går ein akse gjennom oss sjølve,
| |
− | som eit tungt og glødande sverd gjennom svelg og innvollar,
| |
− | eit sverd vi må bera med oss
| |
− | om vi så vil leva livet fleire gonger.
| |
− | Og enno ein gong høyrer eg Vergils røyst:
| |
− | ”Kvar av oss ber sitt eige Helvete.!”
| |
− | | |
− | Likevel hører vi klangen.
| |
− | Som ei ørlita klokke, ei tingularia gjennom natta:
| |
− | ”Den som ikkje har sett mørkre,
| |
− | kan ikkje skile lyset frå skoddegrå morgondis.
| |
− | Den som ikkje har fare gjennom natta,
| |
− | kan ikkje høre ottesongen.”
| |
− | | |
− | Eg går mine eigne bakkar,
| |
− | men dette sverdet dreg eg med meg.
| |
− | Skarpt og tungt.
| |
− | Og denne klokka skal eg lye etter,
| |
− | så lenge eg går.
| |
− | | |
− | Lat oss gå.
| |
− | Det hjelper å gå.
| |
− | | |
− | | |
− | </dikt>
| |