Blåveis

Fra Norske Dikt
Hopp til navigeringHopp til søk

av Sigbjørn Obstfelder

     Jeg slentrer opover bakkerne. Sneen skyder fun-
ker rent.
     Se, der kommer en liden jentunge. Hvor hun labber
ivei på de små ben.
     Hvad er det hun har? Blåveis!
     Blåveis? Så tidlig. Februar, skispor, lodne frøkner.
     Jo, så minsandten er det blåveis! En stor, svær
buket enddatil.
     Nu har jeg hende. Ni år. Lokker.
     - Hvor har du gjort af blåveisen?
     - Blåveis! Jeg har ingen blåveis.
     - Jovist har du så. Jeg så det jo med mine egne
øine. Og en stor, svær buket enddatil.
     Men hun har ingen blåveisbuket.
     Blot to store barneøine har hun, jentungen, blot to
barneøine, som står og smiler og lyser og sender en
hel stjerneregn af blinkende blåveis.