Smaadrengene staa paa en meiet Ager

Fra Norske Dikt
Hopp til navigeringHopp til søk

av Johan Sebastian Welhaven

Smaadrengene staa paa en meiet Ager,
Og stirre mod Himlen med henrykt Sind;
Mens Træerne suse for Høstens Vind,
I Luften svæve de lette Drager.

I Tankerne sidder hver Dreng deroppe
Og rider i Skyen paa Dragens Ryg,
Og skuer og speider saa fri og tryg
Over Sø og Eng, over Fjeldets Toppe.

Se Dragen, hvor deiligt den daler og stiger;
Det gaar i Gallop fra Sky til Sky:
Som Potteskaar ligger den gamle By,
Og Taarnet kneiser saa stort som et Spiger.

Se, Skibene seile ved nøgne Strande;
Nu ere de trætte, nu vil de hjem.
Men Dragen gaar høit over alle dem;
De glide og gynge som Fjær paa Vande.

Hvor selsomt knitrer dens Vinge og Hale;
Der flyver en Fugl, — hvor den er angst!
Og flux er Drengen paa Fuglefangst,
Og jager paa Høg og paa Spurv og Svale.

Men ak, nu slappes og bugter sig Snoren;
Nu er det ude med Vindens Magt,
Og Drengen er, midt i sin høie Jagt,
Stødt ned med Sorrig og Harm til Jorden.

Og Dragen hænger paa Kirketaget,
Og hænger der endnu i Slud og Sne;
Men da har Drengen forglemt sin Ve:
Da er han inde i Snebold-Slaget.